Sjanger: Samtidsroman
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Forlag: Tiden
ISBN: 9788210053986
Sider: 245
Kilde: Anmeldereksemplar
Nominert til Bokbloggerprisen 2014 (Årets roman).
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka: En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Denne anmeldelsen henvender seg til protagonisten. Du=hovedpersonen, han=Daniel Sebastian. Spoilere vil forekomme. Det samme gjelder banning. Leserne mine er herved advart og fortsetter på eget ansvar.
Du, ditt jævla nek.
Puh, det føltes godt å få sagt det. Det er lenge siden jeg har blitt så irritert og provosert over en protagonist som jeg ble av deg. Ikke fordi du er dårlig skrevet (det er egentlig vanligvis det som gjør at protagonister plager meg). Nei, motviljen mot deg var noe annet. Du er nemlig godt skrevet, og vi kan ikke skylde på at forfatteren ikke klarer å skape deg. Det er din feil. Din tafatte dust.
Vi skulle ikke lenger enn noen få sider inn i din versjon av fortellingen hans før noe begynte å gnage. Ja, det stemmer. Den jævla ringen. Den gnagde på fingeren din, og den gnagde langt inni sjela mi.
Gjennom hele fortellingen unnskylder du deg selv med at du var så ung. Bare en-og-tjue. Så ung, så uerfaren. Men vi vet begge at det ikke er hele sannheten. Du har et enormt behov for å hele tiden si det. Dette er ikke en spesielt lang roman, men er det et faktum du er nøye på å kile inn, så er det hvor ung du var. Men du vet at det ikke er så enkelt. Du var mer enn bare ung. Du var en tafatt pushover, og dine stadige bortforklaringer forteller meg at du vet det.
Hadde det ikke vært for den faens ringen, så hadde jeg kanskje vært mer tilbøyelig til å la deg få ha den unnskyldningen i fred, den om hvor ung du var med dine tjue-en år. Men nei. Måten du håndterte ringen på vitner om at du er 14. Pokker heller, de fleste 14-åringer ville ha sett hvor dumt det var, og de er yngre enn deg. Mye yngre.
Sånn for sikkerhets skyld spurte jeg kjæresten min, jeg, om hva han synes. Det kunne jo alltids hende at jeg var i overkant dømmende. Samtalen gikk omtrent sånn her:
«Du, David. Jeg må spørre deg om noe. La oss si at du og jeg sitter på ei strand en dag, og du tilfeldigvis har noe fiskesnøre i nærheten. Siden du ikke har noe bedre å gjøre med den, lager du en ring til meg av den, med ei knute som er ganske skarp (du vet jo hvordan fiskesnøre er. Eller? Nei? Uansett…). Jeg tar i mot og tar den på, men allerede på turen hjem merker jeg at den gnager litt. Men jeg lar den sitte på. Og tiden går. Og den gnager mer og mer. Lager hull i huden. Er vond. Etterhvert begynner det å verke, fingeren min blir hoven, og det begynner å lukte av den, og jeg må begynne å bruke plaster på jobb fordi den utgjør en potensiell helsefare for barna der. At huden etter hvert begynner å vokse rundt ringen. Ville du ha syntes dette var ok? At jeg nektet å ta av ringen?»
*stillhet*
«Lol. Nei. Det er ikke greit.»
*mer stillhet*
«Jeg hadde klippet den av deg mens du sov.»
*mer stillhet*
«Så hadde jeg forlatt deg, fordi du åpenbart er klin gæærn.»
Kjæresten min er riktignok elektroingeniør og ikke filosof, men faen heller. Skjønner du ikke hvor sykt det med den ringen er? Du unnskylder alderen din til stadighet, men du unnskylder egentlig ikke ringen. Synes du det er greit? Det er ikke romantisk, det er creepy as fuck. Du gjør et poeng av den helt til siste slutt. Og jada. Jeg skjønner. Metaforen for den gnagende tvilen. Du overser gnagingen, lar det verke, dekker over, overser lukta, helt til huden ikke kan gjøre annet enn å sluke hele monsteret.
Men uansett hvordan du snur og vender på det her: det faktum at din kjære lot deg holde på burde faen meg være et hint. Du er kanskje småsprø i kantene, men han lot deg holde på, på et tidspunkt sier han til og med at han elsker det, at fiskesnøreringen hans er under huden din. Jeg blir forbanna. Du kan faen ikke skylde på at du er en-og-tjue.
Og vet du hva? Det er ikke bare ringen, heller, som gnager på meg. Det er måten du automatisk gikk inn i en underdanig og passiv rolle fra begynnelsen av. Ja, han var litt eldre enn deg. Ja, han imponerte deg åpenbart da han kastet den kjempestore steinen første gang dere møttes. Ja, det er lett å få et lite mindreverdighetskompleks når han har master i filosofi og hele tiden forteller sine store og komplekse idéer om verden. Du fikk stjerner i øya og begynte å bøye deg som et siv i vinden for ham, men du knakk ikke. Eller, det tok lang tid før du knakk.
Jeg vet ikke engang hva du heter. Jeg husker ikke om det nevnes noe sted i romanen, jeg tror ikke det (hvis det gjør det, så festet det seg ikke). Det blir nærmest et ekstra ledd i underdanigheten din, det at du forblir anonym i din beretning om, til, Sebastian. Du lot ham latterliggjøre deg. Du lot ham gjøre deg mindre enn du er. Jeg kan ikke annet enn å anta at du trodde på fyren – at du var enig i at hans meninger var mye viktigere enn dine. Kanskje det var det at du var så intenst forelska at det ikke engang betød noe at han ved hjelp av en setning kunne blåse deg opp i skyene, eller trykke deg ned i støvlene. Du bygget hele selvbildet ditt på hvordan du så deg selv i hans ansikt. Eller ord blir kanskje mer riktig.
Hans nærmest bipolare tilnærming til livet hadde drevet meg av skaftet. Alle de store ordene hans versus handlingene hans. Løgnene du tok ham i igjen og igjen. Da dere skapte denne fremtidige drømmen om jordomseiling, og du ser at han begynner å kjøpe fancy møbler (for ikke å snakke om skyskraperbildene). Da han kom hjem med Lady, og du undret deg over hva dere skulle gjøre med henne når dere skulle ut og seile, og han irritert svarer at det må jo finnes noen det går an å spørre om å passe henne. Hvor var du egentlig i denne leiligheten? Hvor var ditt preg? Dine møbler? Din stil? Kunne man i det hele tatt få øye på deg blant alt som var hans? Det er ikke det at man på død og liv skal møblere sammen, men jeg klarer faen ikke å se deg som noe annet enn noe fargeløst – en kameleon som skifter farge etter hans innfall.
Greit. Motviljen mot deg vippet over litt over i sympati når du endelig begynte å oppføre deg som en voksenperson. Det tok sin tid, men når du endelig står der i leiligheten, har endevendt den for å finne hemmelighetene, for å finne hva det nå enn er som skjuler seg, så fikk motviljen min en knekk. Plutselig hadde jeg nesten lyst til å kjøpe unnskyldningen din om at du er så himla ung (men så huska jeg ringen). Når du har funnet alle regningene, ramponert leiligheten, prøver å rive opp deler av gulvet. Da kunne jeg nok ha funnet på å stryke deg over ryggen.
Du måtte åpenbart dele fortellingen om dere – om Sebastian. Du forteller den til ham. Du kaller hele greia Unnskyld. Unnskyldningen gjennomsyrer det språklige, det er med både vemod og tristhet at du skildrer forholdet dere hadde; det altoppslukende og besettende som gjorde at dere ikke trengte andre mennesker. Det er lett å være etterpåklok, og det er lett for meg å sitte på utsiden å kalle deg et jævla nek. Men språkføringen forteller meg at du vet at anklagene mine ikke er bak mål. Språkføringen forteller meg også at du fortsatt føler på usikkerheten, og at du fortsatt har et behov for å forklare deg selv, komme med en grunn for hvorfor du gjør det du gjør. Heldigvis er det nok allikevel fortsatt håp for deg.
Takk til Høyer som har skrevet ei bok som fikk meg til å forlate senga kvart over 2 på en natt til mandag for å finne flere klistrelapper til steder jeg måtte huske, og som gjorde at jeg til stadighet diskuterte den i retning David (ikke så mye med, for han har ikke lest den), og som gjorde at jeg måtte skrive en anmeldelse rettet direkte til protagonisten fordi jeg ikke var ferdig med henne, akkurat slik som hun måtte skrive til Sebastian fordi hun ikke var ferdig med ham.
Unnskyld er en av tre nominerte til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien årets roman. Du kan lese mer om prisen her, samt finne en oversikt over hvem som har skrevet om boka på sine blogger her.
Om forfatteren:
Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk, har røtter i Lofoten, og er oppvokst i Oslo. Hun har studert sosiologi. Hun debuterte i 2012 med Under verden. Nå skriver og bor hun i Oslomarka.
Forlaget | goodreads
Foto: Susanne Horn
