Undertittel: om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år
Sjanger: Sakprosa
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203294693
Sider: 303
Kilde: Anmeldereksemplar
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka:
Hva ville den norske folkesjela ha vært uten vår tilknytning til dype dalsøkk, fjorder og fjell? Eller det kalde klimaet? Og de nesten uendelige granskogene? Den norske naturen er noe vi tar for gitt – noe som bare er der. Men hva er selve landets historie? I denne boken tar forfatteren oss med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge, fra den tidligste spede starten for 2902 millioner år siden til i dag. Underveis få vi svar på en rekke spørsmål: Hvorfor ser vi ut som vi gjør – bleke og blonde? Hva kan en gammel trestokk fra en myr fortelle oss om klima, om endringer, og om overlevelse? Hvorfor har vi egentlig fjorder og fjell? Og hvor finner vi Norges aller eldste stein?
Geologen Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Bli med på tur i fortellingen om ditt eget land! Norge vil aldri være det samme for deg etterpå.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forventningene mine var relativt høye med denne boka. Jeg liker historie, jeg liker sakprosa, og jeg liker spesielt sakprosa som forteller ting fra en vinkel jeg ikke har hørt før. Det finnes en masse bøker om Norges historie, men jeg har aldri lest en som tar for seg historien ved å se på naturen, i et tidsrom som for det meste ikke inkluderer mennesker i det hele tatt. Idéen fenget meg som bare det, men gjennomføringen funker ikke i det hele tatt.
Geologen Reidar Müller forteller altså om Norges historie. Ikke med fokus på kultur, politikk og sosiale tendenser. Nei, han ser på bergarter, fossiler, myrer, is – og lurer blant annet på hvorfor vi er så lyse i huden og håret her oppe i nord. Norgeshistorien i et naturvitenskapelig perspektiv. Boka er delt inn i 12 kapitler (pluss litteratur- og referanselister til slutt), der hvert kapittel handler om et spesielt tema, rangert sånn ca fra yngst (nordmannen selv) til eldst (den 2902 millioner år gamle steinen). I mellomtiden hører vi blant annet om istider, om hvordan kontinentene og Norge har sett ut i fortiden, om da det eksisterte fjell som var høyere enn Himalaya på vestlandet, om enorme vulkanutbrudd i Oslo og forskjellige fossiler fra forskjellige tidsperioder.
Det er ikke så rent lite ambisiøst å pakke så mange millioner år inn i ei bok som (uten litteraturlister osv) er på drøye 250 sider. Men det kunne ha gått strålende, hadde det ikke vært for det jeg har tenkt til å ta opp nå. Og det skal sies at dette blir en subjektiv vurdering, og at mitt største problem med boka for mange andre kanskje vil være grunnen til å plukke den opp.
Here goes: Müller har lagt seg på den reportasjelignende, selvbiografiske linja med boka. Jeg skal være ærlig: jeg liker faktabøkene og dokumentarene mine fri for ting som ikke har noe med saken å gjøre. Da sier det seg selv at jeg kommer til å ha et problem med et narrativ som fortelles i førsteperson nåtid og der forfatteren har et enormt behov for å dokumentere og beskrive alt fra bilmerker, dagdrømming, sinnstemninger og hva slags klær forskerne har på seg. Det er meg revnende likegyldig at forfatteren kjente igjen «en svett Dag Undlien på tennisbanen på Ullevål», når det jeg trenger å vite er at han har greie på gener. Hvorfor må jeg vite at Biologisk institutt er en «intrikat labyrint med endeløse ganger», eller at genetikeren han skal møte «sitter inne på et trangt og avlangt kontor og er jordnært kledd, med rutete skjorte og olabukser»? Det gir meg ingenting å vite at forfatteren avsluttet dagen med å «ta trikken ned til Brugata for å ta [seg] en øl på legendariske Teddy’s Softbar.»
I kapitlet om den eldgamle steinen som danner det eldste ytterpunktet i undertittelen, får vi en skildring av hvordan han etter sigende ikke hadde planlagt turen veldig bra, så han rakk egentlig ikke å gjøre mer enn å løpe ut av bilen, ta på den (eller?), knipse noen bilder og kjøre alt for fort til flyplassen. Dette er helt ubrukelig informasjon for min del. Jeg vil ikke ha historien om den dårlig planlagte turen, jeg vil ha historien om steinen. Jeg trenger ikke (sikkert hyggelige) historier om hvordan han forsøker å engasjere barna sine i det han selv er interessert i. For meg blir det ekstraarbeid å vasse gjennom all informasjonen jeg hverken ba om eller trenger for å forstå bokens tema. Som når han på et eller annet tidspunkt beskriver at han trasker over en flåttbefengt eng i et kapittel som hverken handler om flått eller enger. Da ble jeg sittende og lure på hva han mener med det. Så han mange flått? Hvor mange flått skal til for at det er verdt å skrive ned? Var det så mange at de måtte stoppe og finkjemme kroppene sine på andre siden etter de små blodsugende jævlene? Hva er det dette kapitlet handler om igjen..? Når han forteller om da han diskuterte med en ung jord-kreasjonist da han var student, hvorfor kan vi ikke bare begrense fortellingen til hva ung jord-kreasjonister tror på og hvorfor det er relevant til faktaene han presenterer? Trenger jeg å vite at kreasjonisten studerte medisin eller at Müller satt i stua hans? Nei, jeg gjør ikke det.
Jeg blir bare distrahert. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg tas med på denne selvbiografiske reisa som Müller er på med denne boka. Det er ikke reisa hans jeg vil høre om, det er faktaene han graver opp. Jeg vil høre hva forskerne og ekspertene han møter kan fortelle meg, ikke hva de har på seg eller hva slags personer de er (med mindre det er direkte forbundet med faktaene som presenteres). Og det skal sies, dette er ikke en stil Müller har funnet på, og innen stilen gjør han det helt fint (tror jeg, da, siden jeg stritter så voldsomt i mot). Jeg kan bare ikke fordra stilen. Det er sikkert hyggelig for både forfatteren selv og de andre menneskene han beskriver, kanskje de kan humre litt over at de satt der i bilen og kjørte litt for fort, eller at den og den professoren beskrives som en geolog av den gamle skolen, men for meg er det meningsløst.
Men som jeg sier innledningsvis: dette er ganske subjektivt, og der jeg irriterer meg grønn over det jeg oppfatter som fullstendig meningsløst pjatt vil for mange andre kanskje være akkurat det som trengs for å gjøre faktaene litt mer interessante. Kanskje det nettopp er menneskeliggjøringen som gjør at folk som ikke er særlig glad i sakprosa kan finne på å plukke med seg denne. Jeg vet ikke. Men jeg vet at det plager meg vilt. Se på det sånn: jeg synes både fjell, fossiler og særlig vulkaner er dødsspennende (jeg tuller ikke, jeg elsker det), men jeg kjedet meg og/eller slet med å konsentrere meg gjennom mesteparten av denne boka.
Full pott for valg av tema, nesten tom pott for måten temaet håndteres på. Det er nok av fakta å fylle boka med. Hadde forfatteren byttet ut disse selvbiografiske skildringene med illustrasjoner og kart over hvor man kan se spor av vulkaner i Oslo, eller illustrasjoner av fossiler, kanskje hvordan skapningene og plantene så ut, så hadde jeg antageligvis anbefalt boka helhjertet. Nå sitter jeg igjen uten helt å ha fått taket på mange av de faktaene som ble presentert, fordi trådene er blandet med forfatterens eget liv og egne dagdrømmer eller tankespinnerier. Det jeg husker best fra hele leseopplevelsen er egentlig situasjoner der jeg tenkte «hvorfor i all verden forteller du meg dette?»
Andre bloggere om boka:
Ellikkens bokhylle
Bokofilia
Signhilds tumleplass
Om forfatteren:
Reidar Müller (f. 1971) har en doktorgrad i geologi fra universitetet i Oslo. Han er også utdannet journalist og har jobbet i Aftenposten. Han arbeider i dag som geolog i det private næringsliv.
Forlaget | goodreads
(foto: Harald Medbøe)
