Ørjan Karlsson er forfatter, sosiolog og har jobbet i Forsvarsdepartementet. (Foto: Gyldendal norsk forlag/Julia Pike)
Torsdag 5. mars er det på nytt duket for Krimfestivalen i Oslo. På kort tid har arrangementet opparbeidet seg et godt rykte, både nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke overraskende. Krimfestivalen oppleves både som intim og underholdende, men er den relevant?
Det kommer selvfølgelig an på hvem du spør. For publikum er dette en utmerket mulighet til å møte sine favorittforfattere. For forlag og forfattere er festivalen et egnet redskap til markedsføring og profilering. Men hva med krimlitteraturen i seg selv? Hvem tar ansvar for å rette et kritisk blikk mot en sjanger som med noen hederlige unntak i dag fremstår like banebrytende som siste ukes episode av CSI (sett inn din amerikanske favorittby her).
Med unntak av Rivertonklubbens avsløring av de nominerte til årets pris, vies det ikke særlig plass til en debatt om hva god krim er (og ikke er). Det mangler jo ikke på tema å ta tak i, for eksempel:
- Hva skiller norsk mainstreamkrim fra serielitteratur (om noe)?
- Er begrepet ‘nordic-noir egentlig uten innhold?
- «Sosialt engasjert krim» – påfugleri eller ekte engasjement?
- Krimsjangerens klisjeer – leserforventing eller slapt språk?
- Norge er min navle – Hvorfor skrives det ikke flere spennende (og kritiske) kriminalromanen fra Afrika, Sentral- Asia eller andre steder hvor Norge har økonomiske eller industrielle interesser?
Slike diskusjoner kunne vært både underholdende og provoserende. Men også nødvendige. For krimmen trenger motstand av andre enn anmelderne. Skal sjangeren utvikle seg videre og vurderes på lik linje med andre, skjønnlitterære tekster, må vi som skriver også bidra inn i den litterære debatten. I dag er støyen fra krimforfatternes diskusjoner omtrent like øredøvende som klappingen til en enarmet mann.
Krim og samfunnskritikk går hånd i hånd
Et av temaene på fredagens program er «Krim som samfunnskritikk». Det er ikke vanskelig å peke tilbake til Sjöwall & Wahlöö´s bøker. Vi har også arven fra Karin Fossum som på sitt beste (og mest stillferdige) skildrer vold og overgrep i nære relasjoner. Men hvor blir det av krimromanen som evner å ta tak i 22. juli? Eller boken som stiller kritiske spørsmål rundt norsk oljeaktivitet i utlandet (for ikke å snakke om krimthrilleren som Telenor gjennom sin befatning med Vimpelcom og en usbekiske diktatordatter helt ufrivillig har skrevet på egen hånd).
I velkomponert krim går samfunnskritikk og underholdning hånd i hånd, og heldigvis er det fremdeles noen forfattere som mestrer dette. Men er disse i ferd med å befolke en sær, liten nisje? I så fall står den nordiske krimmen i fare for å miste noe av sin egenart og bevege seg fra genuin til generisk. Nordic noir, om begrepet i det hele tatt har noe for seg, er tross alt noe mer enn et bilde av en elg på omslaget og et par setninger om nordisk tungsinn underveis. (Se ellers min personlige «syv gode valg»-liste etter artikkelen).
For å sette det hele litt på spissen: Er norsk/nordisk krim i ferd med å bli så underholdningsfiksert at vi står i fare for å miste legitimiteten til å skrive andre fortellinger enn et utvalgt knippe variasjoner over den samme overgreps/seriemorderhistorien? Selv er jeg ikke sikker, men frykter at det er i den retningen vi er på vei.
- Les også: NRKbok anmelder krim
Matthew McConaughey og Woody Harrelson spiller i «True Detective» og Ryan Gosling i «The Jinx». (AP/HBO)
Trist om forfattere slutter å levere
5-7 mars i år arrangeres altså Krimfestivalen i Oslo. Som forfatter er jeg stolt av dette arrangementet. Festivalen og oppmerksomheten knyttet til arrangementet er en bekreftelse på kriminallitteraturens popularitet og status i Norge. Men man er ganske historieløs om man tror at slik har det alltid vært. Derfor bør ingen, verken forlag og forfattere eller lesere, se seg tjent med at dette blir en øvelse i ukritisk bejubling av alt som lukter mord og mysterier. Interessen for true crime-serier som «Serial» og «The Jinx», eller kvalitetskrim som «True Detective» eller «Broadchurch» forteller meg at andre krefter står klar til å overta om vi forfattere slutter å levere varene.
Det vil være trist. For bare litteraturen gir oss muligheten til å fortelle en historie som på et emosjonelt plan kan oppleves riktigere og psykologisk sett gi dypere innsikt enn en historisk korrekt (filmatisk) gjengivelse. Denne muligheten ligger også innenfor krimmens domene, om vi bare ikke underholder oss selv i hjel først.
Mine sju lesetips til norsk samfunnskritisk krim:
Krimromanene «Broren», «21 dager» og «Endgame» er blant Ørjan Karlssons personlige valg av god krimlitteratur .
- Tom Kristiansen: «Dypet»
– Sterkt og spennende om norsjødykkerne.
- Knut A. Braa: «Endgame»
– Det politiske spillet rundt bruken av norske, militære styrker i utlandet.
- Sidsel Dalen: «21 dager»
– Oljebransjen under lupen. Korrupsjon, maktspill og alt vi tror vi nordmenn holder oss for gode til.
- Roar Sørensen: «Smertens aveny»
– Nordmenn på kanten av stupet på Filippinene.
- Olav W. Rokseth: «Broren»
– En annerledes bok fra Afghanistan.
- Jahn Mehlum: «Kalde hender»
– Nærmest kvint-essensen av den sosialkritiske kriminalromanen.
- Bjørn Olav Nordahl: «Nullpunkt»
– Finansakrobatikk, pakistansk mafia og (hvor enkelt) det er å hvitvaske penger…