Sjanger: Fabel
Utgitt: 2015
Format: Heftet
Illustrert av: —
Forlag: Haikasoru
ISBN: 9781421571737
Sider: 400
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka: When Kayu Saito wakes up, she is in an unfamiliar place. Taken to a snowy mountainside, she was left there by her family and her village according to the tradition of sacrificing the lives of the elderly for the benefit of the young. Kayu was supposed to have passed quickly into the afterlife. Instead, she finds herself in Dendera, a utopian community built over decades by old women who were abandoned like her. Together, they must now face a new threat: a savage bear who, like them, is female and hungry.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Det er neppe noen hemmelighet lenger at jeg er ekstra nysgjerrig på litteratur fra Asia (men om det var nytt for deg, kan du kikke på Asiaprosjektet mitt). Jeg er rimelig begeistret for forlaget Haikasoru som har som mål å oversette mer japansk litteratur til engelsk – særlig fabelprosa, men også litt annet nå og da. Dendera kommer fra dette forlaget, og jeg kastet meg over den. Bare for å bli ganske skuffet. Eller skal vi si likegyldig.
Kayu Saito våkner altså opp på et fremmed sted etter å ha klatret opp fjellet for å dø, slik tradisjonen er for alle når de når en viss alder og slutter å være en ressurs for landsbyen (bare omtalt som The Village) de kommer fra. I motsetning til mange andre, mener Kayu at det er helt greit å skulle dø. Det er sånn det er, det er sånn det alltid har vært, og hun vil komme til et bedre sted når livet endelig slipper tak. Men så våkner hun altså opp igjen, i en skrøpelig liten «landsby» bestående utelukkende av gamle damer som overlevde. Kayu blir rasende – hva slags rett har de til livet? De skulle da for helvete dø slik anstendige mennesker gjorde når de ble ubrukelige! Og nå er hun altså selv fanget her – berøvet sin plass i paradis fordi en gjeng med skranglete gamle kjerringer reddet henne. Og verre blir det: en desperat bjørnemamma ser seg nødt til å trosse frykten hun har opparbeidet seg etter et møte med menneskene i The Village for å skaffe mat til seg selv og den lille. Når hun oppdager at menneskene i Dendera ikke har samme slagkraft som de hun har møtt tidligere, aner hun en stor kilde til mat. Kampen for tilværelsen er i gang for både mennesker og bjørner.
Mange japanske forfattere har en litt flat skrivestil når det kommer til karakterenes følelsesliv. Jeg har merket meg dette før, men jeg er ikke helt sikker på om jeg har nevnt det før. Det kan også hende at dette er noe som går litt tapt i oversettelser. Men mange, Yuya Sato inkludert, tendenserer mot å være veldig beskrivende og forklarende i hva karakterene føler. Følelsene ligger litt utenpå, og jeg aner at fokuset ligger litt tyngre på å formidle til leseren hva karakterene føler, mer enn hvorfor og prosessene bak (slik at leseren eventuelt kan forestille seg mer av følelsene). Karakteren Kayo Saito bærer i allefall følelsene utenpå.
Bjørnen som får navnet Redback etter fargen sin beskrives også med litt varierende hell. Forfatteren gir den enkelte menneskelige følelser samtidig som han understreker at hun ikke er menneskelig. Raseri, altså mer enn «bare» instinktiv (territoriell, sult, frykt…) raseri, blir for eksempel stadig tillagt bjørnen. Det er i og for seg greit, men forfatteren gjør samtidig et poeng av at bjørnen ikke er hevngjerrig. Dette er en fabel, så forfatteren kunne i og for seg gått hele veien med antropomorfisme, eller han kunne ha luket det helt ut. Sånn det er nå, fikk jeg et visst inntrykk av at det faller ned mellom to stoler. Jeg leser bjørnen som delvis besjelet med tidvis kompliserte (menneskelige) tankeprosesser, men ribbet for enkelte ting.
Noe stort problem generelt er det allikevel ikke, for hva persongalleriet angår så liker jeg nok bjørnen best. De fleste menneskelige karakterene beveger seg litt i utkanten av synsfeltet mitt, bortsett fra den uvillige protagonisten Kayu Saito, og hun er når sant skal sies en ganske kjedelig person. Hun er særlig åpenbar og forutsigbar i følelseslivet sitt, og det tar litt knekken på spenningen. Som leser blir jeg ikke spesielt engasjert i situasjonen som beskrives, og det sier egentlig litt i seg selv. Dette burde være midt i blinken for meg utifra beskrivelsen.
Jeg opplever det som feil at vaskeseddelen snakker om Dendera som et utopi. Den eneste måten man kan påstå dette på er i sterk sammenligning med The Village, og selv da vil jeg heller beskrive The Village som dystopisk fremfor Dendera som utopisk. Joda, idealene som kan danne grunnlaget til et utopi er i og for seg til stede i Dendera, men i praksis er det slett ikke sånn. Det eneste utopiske med Dendera er at man får dø en naturlig død, og det holder ikke. Spesielt ikke når Dendera er delt i faksjoner med svært forskjellig syn på hva de skal bedrive tiden med. Det blir klart så fort Kayu åpner øynene at dette ikke er utopisk, og knapt kan klamre seg til begrepet i sammenligning med The Village, som på sin side definitivt har dystopiske trekk, langt over kravet om å dø når man når en viss alder.
Sato har åpenbart latt seg inspirere av den angivelige tradisjonen Ubasute, som kan oversettes til å forlate en gammel kvinne (evt oyasute, som betyr å forlate en forelder). Det finnes lite bevis på at en slik tradisjon noen sinne har blitt fulgt, men det skal altså ha skjedd i den fjerne fortid, særlig under dårlige tider. Dette kunne dermed ha blitt en kommentar på hvordan Japan skal håndtere sine eldre, som er en stadig større befolkningsgruppe. Det blir allikevel ikke noen vesentlig kommentar på dette. Navnet Dendera er heller ikke originalt, det er et nokså isolert sted i Egypt. Utover at stedet knyttes til gudinnedyrkelse, klarer jeg ikke helt å se viktigheten av akkurat dette navnet (men det kan være det krever mer kunnskap om stedet). Romanen blir liggende på vannskorpen uten å ta noen merkbare dykk, og gjør et ganske lite inntrykk totalt sett, selvom det altså ligger en del potensiale her.
Om forfatteren:
Yuya Sato (f. 1980) er en japansk forfatter fra Hokkaido. Han har utgitt en rekke bøker siden romandebuten Furikka Shiki (Flicker Style) i 2001, som han forøvrig fikk Mephisto-prisen for. Foreløpig har bare Dendera og noen noveller blitt oversatt til engelsk, men arbeidene hans er også å finne på kinesisk og koreansk. Stilen hans skal ha blitt påvirket av J.D. Salinger, Kenzaburō Ōe og Kenji Nakagami.
Wikipedia | goodreads
