Finn-Erik Vinje tar opp igjen striden om målrørslas forhold til Nasjonal Samling når han nå gir ut en motpamflett mot Kjartan Fløgstads «Brennbart». ? Brunskvetting, sier forsker.

I pamfletten «Brennbart» fra 2004 gikk forfatter Kjartan Fløgstad hardt ut mot historiker Hans-Fredrik Dahls uttalelser om nynorskrørsla i Aschehougs idéhistorie fra 2001. I verket, som hadde Trond Berg Eriksen som redaktør, skrev Dahl følgende:

«Andelen av mål- og norskdomsfolk som sluttet opp om Quisling, var ikke ubetydelig. NS-regjeringen var da også sterkt engasjert i slike ting som folkedans, bygdeungdomslag og alle slags norske og norrøne uttrykk og former. Det fans målfolk som så det slik at Ivar Aasens verk ble videreført av ideologer som Alfred Rosenberg i Tyskland og Vidkun Quisling i Norge.»

Ren historieforfalskning, argumenterte Fløgstad.

Til forveksling like?
I «NS, høgnorsken og riksmålet» gir professor Finn-Erik Vinje nå sin fulle støtte til Hans-Fredrik Dahl.

– Impulsen for denne pamfletten var Fløgstads bok og debatten som fulgte. Jeg gir Dahl alldeles rett: Deler av målrørsla var sterkt nasjonalistiske. Ser man på de toneangivende i NS, på kulturminister Gulbrand Lundes taler og de nasjonalistiske målfolkene, er de til forveksling like. Dette er ikke engang diskutabelt, dette er fakta. Deler av målrørsla levde i en tankeverden som også var nazistenes. Men det betyr ikke at målrørsla som sådan allierte seg med Nasjonal Samling, sier Vinje.

Vinje ser på sin pamflett som faglig, ikke polemisk, men det er omstridt stoff han tar for seg. Han siterer blant annet Arne Falk, som var redaktør for nynorskavisa Norsk Tidend: «Quisling ville gjere nynorsken til einaste riksmål i landet, berre nynorsken vart lagt nærare gamalnorsken».

Quislings løfter
– Men du sier ikke som Steinulf Tungesvik, tidligere leder i Noregs Mållag, at motstandsmannen Falk ikke trodde på Quislings lovnader? «NS-folka byrja med å love gull og grøne skogar,» skriver Falk samme sted.

– Falk var ikke nazisympatisør, men fikk besøk av NS-folk som påpekte at Quisling hadde gjort mye for nynorsken. En forsker som Einar Haugen har sagt at Quisling var målvennlig, der er jeg mer forsiktig.

– Men du skriver jo at Quisling var målvennlig?

– Jeg bygger på Falk her, og hvis man ser på NS sin generelle orientering rundt spørsmålet om nasjonalitet og deres svermeri for det norrøne, så ville det ikke være rart om også Quisling var av den oppfatning at Norges skriftspråk burde være mer nasjonalt. Quislings kulturminister Gulbrand Lunde var intenst opptatt av det ekte og genuine, og fremmet slike former i sin rettskrivningsnorm av 1941. Riksmålsforbundet lot seg engasjere i arbeidet med Lunde – men de fikk ikke utrettet noe som helst, for Lunde var en meget bestemt herre og var enerådende.

Motkulturen
Oddmund Hoel forsker på norsk språkstrid mellom 1885 og 1950 ved Høgskolen i Volda. Han har lest Finn-Erik Vinjes skrift, og reagerer på at nynorskens rolle som motkulturell kraft ikke behandles.

– Det er store deler av målrørsla sitt ideologiske grunnlag han ikke kommer inn på i det hele tatt. Det finnes omfattende forskning på at motkulturen, som målrørsla var en del av, var sterkt knyttet til det parlamentariske demokratiet. Etter å ha lest skriftet til Vinje er det uforståelig hvorfor så godt som alle målfolk i det han stempler som «høgnorske og høyrøstede mållagskretser i mellomkrigstiden» faktisk ble motstandsfolk og nektet samarbeid med nazistene, sier Hoel.

– Levde deler av målrørsla i en tankeverden som også var nazistenes?

– Jeg kan ikke se at Vinje i denne pamfletten har ført noe som helst bevis for en så generell påstand. En liten håndfull navn i målrørsla inngikk samarbeid med nazistene, og det var svermeri på bred front i NS for norrøn historie. Men at NS rappet til seg enkelte nasjonale symboler er ikke noe bevis på at de symbolene var nazistiske før krigen, sier Hoel.

Denne artikkelen er sakset fra Klassekampen. Les hele her.