Klaus og moren hans flytter til Oslo, der begge skal begynne på samme skole – han som elev, hun som sosiallærer. Men allerede før Klaus rekker å møte den nye klassen sin, begynner underlige ting å skje.
En gutt dør i en t-baneulykke, og tilfeldigvis kommer Klaus over den elektroniske dagboka hans. Klaus begynner å tvile på om dødsfallet egentlig var et uhell. Etter hvert som han graver etter sannheten, vikler han seg inn i et farlig spill, der ingenting er som det ser ut til. Et spill der Klaus ikke kan stole på noen.
Ikke engang seg selv.
«Hva heter du? spør jeg.
– Sturla, svarer han. Det søvnige øyet hans blir enda smalere, og det våkne blir enda er våkent. Han rekker meg handa.
– Det var jo flaks, sier jeg. – Jeg skal begynne på fotball. Og så er faren din trener på lage.
Jeg tar handa hans, den er kald som en pose med isbiter. Da kommer mamma inn i rommet. Sturla slipper handa mi.
– Hei, Klaus, sier hun. Ser på Sturla. – Har du fått deg venner allerede?
Jeg ser på Sturla. Jeg vil bare signalisere at jeg har kontroll på dette, men i stedet for å nikke litt smart eller trekke på skuldrene, blunker jeg sakte med begge øya samtidig. Jeg smeller til med et onkelaktig dobbeltblunk. Det funker kanskje på bestemødre, men det funker ikke med sønnen til treneren. Så når mamma rekker han handa for å hilse, har han gått uten et ord.
– Hva var det med han? spør mamma og ser etter han.
Jeg blir stående og trekke inn lufta. Det er noe med lukta i datarommet. Jeg har lest at en del dyr skiller ut en spesiell lukt når de bli redde. Og tanken som slår meg, er at det er noe i dette rommet som lukter frykt.»