Nå skal Hanne Børresen Hagerup (22) slutte å gjemme seg bak pappa Klaus. ? Eh…, kan vi møtes på en kafé i stedet? Det er så innmari liten plass hjemme hos oss, sa Hanne Børresen Hagerup forsiktig i telefonen.
Og da vi senere får vite at hun sitter i sengen og skriver, fordi stuekjøkkenrommet blir fullt når samboeren er hjemme, forstår vi godt at det ville blitt trangt med en nysgjerrig journalist og en pågående fotograf. Så vi møtes på kafe.Overrasket.
Hanne er 22 år, har mørkt, flott hår og et lite mellomrom mellom tennene. Utseendemessig ligner hun på moren, keramiker Bibbi Børresen. I tankene er hun mer lik faren, forfatter Klaus Hagerup.
– Hun er like forvirret som ham, lo mor Bibbi før intervjuet.
Det skal visstnok kultursjef Egil Syversen også ha sagt under Frederikprisen forrige helg, der Hanne fikk kommunens høythengende kulturstipend på hele 25.000 kroner. Det var forresten en tilfeldighet at nettopp hun ble vinneren.
– Jeg hadde ikke tenkt på å sende inn en søknad, det var mamma som pushet meg. Jeg leverte rett før fristen gikk ut, smiler Hanne.
For det er slik hun er; hesblesende i siste liten og med mange tanker i hodet på en gang. Nøkler mistes, pass glemmes, klokken går. Men, igjen ifølge moren, hun lander som regel på bena.
– Jeg ble jo helt skjelven da jeg fikk det stipendet! Det var veldig overraskende, jeg hadde jo aldri forestilt meg det. Det var kjempegøy, herlighet!, sier 22-åringen glad.
Ikke skrive.
Troen på egne evner har vært liten i store deler av Hannes liv. Hun har liksom ikke syntes hun var god nok, ikke så flink som hun selv mente hun burde ha vært. Men det begynner å løsne nå. Kulturstipendet er ett av flere bevis på at hun kan.
Pengene skal brukes til researcharbeid i Sør Afrika, i forbindelse med en dramaserie for ungdom hvor hun skal ha hovedansvar for manus. Tv-prosjektet er foreløpig i startgropen, men historier og ideer har allerede begynt å forme seg i Hannes hode.
Hun var ikke gamle jenta da hun lagde sine første fortellinger sammen med mormoren i generasjonsboligen på Viker. Siden hun aldri har kjent sine tre andre besteforeldre, har båndene til mormoren alltid vært sterke. Den berømte farmoren Inger Hagerup har hun bare hørt om, hun døde da Hanne var ett år.
– Har du følt det som en belastning å hete Hagerup?
– Egentlig ikke. Eller kanskje litt, jeg har merket det de senere årene. Folk har ofte regnet med at jeg også skulle bli forfatter. Men jeg var lenge fast bestemt på at jeg ikke skulle skrive. Jeg ville ikke være enda en Hagerup, jeg ville gjøre min egen greie. Jeg har på en måte tenkt at jeg skulle finne mitt.
Teater og fiolin.
Så selv om Hanne likte å lage historier, valgte hun heller musikk som sin form. Hun begynte tidlig å spille fiolin. Og allerede i fire-fem års alderen tok foreldrene henne med på opera. Det gjorde stort inntrykk.
– Jeg hadde tre videoopptak med Tryllefløyten, som jeg sang til. I barnehagen etterlignet jeg Benedicte Adrian også, henne var jeg veldig fan av. Et av de største øyeblikkene jeg har hatt i livet, var da hun smilte til meg idet hun skred opp midtgangen, frem til scenen. Hun sang en arie og hadde en kjempekjole, slør og det hele.
Da Hanne var seks år, startet hun i Fredrikstad barne- og ungdomsteater. Det ble en viktig del av oppveksten.
– Jeg har vært veldig sjenert, spesielt i møte med fremmede. På teatret var det deilig å være en annen. Jeg lærte å stå på scenen og snakke for folk. Så jeg har blitt mye bedre. For å si det sånn, uten teatret hadde jeg ligget verre an, ler hun lavt.
Prestasjonsangst.
Å begynne på musikklinjen på Greåker ble imidlertid tøft for Hanne. Annet skolearbeid ga liten tid til å øve på fiolinen, noe som resulterte i falskt spill og dårlig selvtillit. I tillegg var alle de andre så fryktelig flinke, syntes hun. Hun ble sterkt plaget av prestasjonsangst.
– Jeg ble helt svett. Jeg fikk angst for å spille både for andre og for meg selv. Jeg ble veldig bevisst på hva jeg ikke kunne.
Hanne la derfor ned buen, og har ikke tatt i den siden. Sang ble i stedet hennes hovedinstrument på Greåker. Det har hun fortsatt glede av. Annenhver uke synger hun hos sanglærer Grete Bjerketvedt.
– Jeg kaller det for terapitime, smiler hun.
– Vi snakker mye. Grete har hjulpet meg mye med selvtilliten.
Råd til far.
Hjemme har Hanne også fått mye hjelp og oppbacking. Samhold er et nøkkelord for familien Børresen/Hagerup. Hun har blant annet et svært godt forhold til den åtte år eldre søsteren Hilde, som også er forfatter.
– En gang i året reiser vi på "søstertur". Vi har vært i England, hvor Hilde bor, i København, på Mallorca, i Australia og USA. Vi satser hardt når vi først skal på tur, ler Hanne.
– Hun har alltid passet på meg, og brukt meg som en unnskyldning til å kunne være barn siden jeg er så mye yngre. Vi lekte masse da vi var små. Nå er vi nok mer som venninner enn søstre.
I barndommen ble jentene brukt som leserpanel av faren Klaus. Det han hadde skrevet i løpet av dagen, leste han opp for dem om kvelden. Så ba han om deres synspunkter og kommentarer. Med sitt talent for oppbygging av historier har Hanne derfor hatt en naturlig rolle i hans forfatterskap. "Hun er en av de beste dramaturgene jeg har jobbet med" skal han ha uttalt.
– Jeg har hjulpet ham en del med dramaturgi. Etterhvert ble jeg bare mer og mer med i skriveprosessene hans, forteller hun.
Samarbeid.
Spesielt under Klaus Hagerups bokserie "Regnmakerne" ble yngstedatteren en viktig sparringspartner. På oppdrag fra Enova skulle han lage lesestoff om energi og miljø for barn. Under arbeidet med bok nummer to satt han fast og ba Hanne om hjelp. Hun lagde dermed mye av historiene i de to siste bøkene i serien.
Farens neste prosjekt var en barnebok om frykt for Cappelen. Han spurte Hanne hva hun hadde vært redd for som liten, og vips var hun involvert igjen. Det endte med at de skrev "Skummelt" sammen. Hun sto for historien, han for formidlingen av den. Boken kom ut i fjor.
– Vi skriver forskjellig, men tenker likt. Vi skjønner hverandre veldig godt. Man skulle tro det var risikabelt å være far og datter i slike prosesser, men vi legger det fra oss, forklarer Hanne.
Sakte, men sikkert har hun altså blitt dratt inn i skrivekunsten. Etter "Skummelt" innrømmet hun overfor seg selv at ja, hun hadde lyst til å skrive likevel. Hun hadde da forsøkt seg på teaterregi, blant annet på universitetet i Melbourne, Nationaltheateret og St.Croix. Det har hun imidlertid bestemt seg for å skyve fremover i tid. Nå vil hun skrive.
Men så var det dette med prestasjonsangsten, da.
– Jeg har tenkt at når jeg først skal gjøre det, må det være bra. Det må være hundre prosent. Jeg forventer nok for mye av meg selv.
Det er Fredrikstad Blad som skriver dette. Les hele artikkelen her.