av Stein Erik Lunde
I løpet av fjoråret mottok jeg, som medlem av NBU’s litterære råd i alt 135 nye bøker utgitt for barn og ungdom til vurdering. Det er vanskelig å si om det har vært et godt eller et dårlig år for barne- og ungdomslitteraturen, men flere av de etablerte forfatterne har skrevet gode bøker. En god del av utgivelsene opplever jeg som likegyldige. I den grad jeg framhever enkelte bøker i denne artikkelen står det for min egen regning. Dessverre har jeg bare funnet plass til to debutanter.
Jeg har prøvd å dele fjorårets bokstabler inn etter disse litt upresise overskriftene: Lettlesbøker, bildebøker og romaner/noveller/fortellinger. I tillegg kommer noen få diktbøker og tegneserier.
31 lettlesbøker
ble utgitt i serier fra fire ulike forlag; Gyldendal, Aschehoug, Damm og Samlaget. (I 2005 ble det utgitt 27.) Blant bøkene finnes det også opptrykk, noen med nye illustrasjoner. Disse har jeg ikke vurdert. Det finnes også bøker som ikke ble utgitt i serier men som kan karakteriseres som lettlesbøker, f. eks. har ikke Cappelen en egen lettlesserie. 13 av lettlesbøkene som kom i serier ble skrevet av forfattere som også hadde andre bu-utgivelser i fjor. Noen av dem hadde også bøker for voksne.
Det er flere godt etablerte forfattere som skriver lettlesbøker, og jeg synes nok det er en tendens til at de ikke skriver opp mot sitt nivå. Jeg har en følelse av at de ikke investerer nok eller at forlagene ikke gir nok motstand før de antar manus. Og jeg synes det er urovekkende at jeg ikke lar meg begeistre av noen av lettlesbøkene fra i fjor. Men noen greier å skrive gode bøker i dette formatet også, og jeg vil framheve Arnt Birkedal: Kaninar og kaninar, Pål H. Christiansen: Fjodor går bananas og Bjørn Sortland: Den gongen eg liksom-døydde. Nevnes kan også Markus Midré: Gordon blir uteligger fordi teksten våger å skrive om noe vanskelig og uhyggelig på en strengt realistisk måte, noe som er uvanlig i denne sjangeren.
26 bildebøker
ble utgitt, og det er stor spredning i form og uttrykk og aldersgruppa som de henvender seg til. Heikki Gröhn/Akin Düzakin følger fint opp utgivelsen fra 2005 med Folkets Hus brenn, Mika! Det er fint å ha Gröhn tilbake som forfatter etter en lang pause. Stian Holes Garmanns sommer har allerede fått mye og fortjent oppmerksomhet. Imponerende er det at samme mann står for både tekst og illustrasjoner på dette nivået. Kari Sverdrup/Jens Kristensen har fortsatt samarbeidet i den pussige Hybelkaninene og den store støvsugerkrigen. Og så er det hyggelig å trekke fram en debutant; Fride Lindstøl med Nesten alltid våken. Illustrasjonene ved Hilde Hodnefjeld fanger fint opp teksten og utdyper denne. Eller er det omvendt? Vet ikke. Det er det som er det fine med bildebøker.
73 bøker som kan karakteriseres som romaner eller fortellinger
ble utgitt, herunder 18 som må sies å være beregnet på lesere fra ungdomsskolealder og oppover, de aller fleste var romaner. Her er det mye bra. Det er mange etablerte forfattere som har skrevet gode bøker. Jeg nevner Harald Rosenløv Eegs uhyggelige og thrillerfilmaktige Alt annet enn pensum, Ragnar Hovlands Fredlaus (”Farvel, du som ein gong var far min og ikkje er det lenger. Hels til ho som ein gong var mor mi …”. Så enkelt kan det uttrykkes av et skilsmissebarn), Grete Randsborg Jensegs kjærlighetshistorie Kristin og Sadiq, Hege Follegg Pedersen: Skorpionen og (den ennå ikke helt etablerte) Ingelin Røssland: Handgranateple. Og sist og aller mest novellesamlingen til Marit Kaldhol: kino. Og jeg kunne nevnt flere.
Nå må det sies at den såkalte ungdomsromanen er den sjangeren som ligger meg selv nærmest. Derfor fant jeg kanskje mest å glede meg over her. Og det kan synes som flere av disse forfatterne våger å skrive tekster som har et mørke i seg som ikke forsvinner etter endt lesing. Dette er kanskje noe nytt?
10 (av de 73) kan karakteriseres som fantasy, og fantasy blir også lest (og slukt) av barn. Flere av utgivelsene er frittstående deler av en serie på flere bøker. Jeg synes det er vanskelig med fantasy-sjangeren. På sekstitallet leste jeg Ringenes Herre fordi alle andre gjorde det, og jeg har lest den siden, av plikt, men uten å bli fascinert. Jeg har heller ikke hatt så sterkt forhold til eventyr, hverken norske eller utenlandske. Som medlem av rådet leser jeg det som dumper ned i postkassa mi av ny norsk fantasy-litteratur med så åpne øyne som jeg bare greier å ha. Flere av bøkene er absolutt kompetente og sympatiske; forfatteren greier å få fortalt historien sin, men jeg tilhører altså ikke målgruppa, jeg blir ikke trukket inn i verdenen de framstiller. Den som jeg liker best er Anders A. Johansen, som jeg synes skriver stadig bedre, i fjor kom han med I havfruens tid.
De 45 resterende bøker er, med noen unntak, skrevet for barn. De fleste av disse er illustrerte. For enkelhets skyld kaller jeg dem fortellinger. De kunne også kalles barneromaner. Helt på tampen av året kom den underlige og poetiske Silkeormdrømmer av debutanten Åse Gan Schweder. Den er rikt illustrert (av forfatteren) og handler om et barns møte med Li Po og diktene hans. Sverre Knudsen skrev Fabrikken uten hjerte, en fortelling som kan minne om den politiserte søttitallslitteraturen. Godt og sympatisk gjennomført og med vilje til å si noe viktig. Endre Lund Eriksens Pitbull-Terje er også fortsatt i fint driv.
I en særstilling står Geir Gulliksens Hannu, Hannu, høyt hevet over alder og sjanger.