Tolkiens store trilogi om ringene står i særstilling i fantasy-genren. Bøkene har sine helt fanatiske lesere, som nærmest kan det store eposet utenat. Utover det har mange lest Tolkien, uten å ha noen større interesse for genren.

Enda flere kjenner historien fra filmatiseringen. Ifølge nyere undersøkelser i England, er det også de bøkene flest lyver på seg at de har lest. Så veldig mange har et forhold til historien ? fra det helt inngående til det mer perifere.

Når det nå foreligger en ny, norsk oversettelse så angår det altså mange. De mest ihuga vil nok hevde at det beste er å lese Tolkien i original. Dessuten har bøkene vært å finne i norsk oversettelse i vel tjue år nå, så trenger vi egentlig en nyoversettelse? Tja, det er det ikke lett å svare helt entydig på. At det trengs for å gjøre historien mer allment tilgjengelig, er i hvert fall ikke et argument.Men denne oversettelsen er i aller høyeste grad et nybrottsarbeid. Det aller første man legger merke til, er at den nå er på nynorsk – eller kanskje man kan kalle det landsmål. Det er selvsagt i seg selv en fornyelse, men det er tross alt bare overflate. Under der igjen er det det begynner å bli virkelig spennende. Eilev Groven Myhren har tatt Tolkiens språksyn på alvor og satt seg grundig inn i språkutviklingen i Midgard.

Denne tretusenårige språkutviklingen har han koblet på utviklingen av hundre og femti års nynorskutvikling. Dermed har det blitt mulig å ivareta arkaiske formuleringer og mer moderne språk. De norske dialektene er også tatt i bruk for å karakterisere de forskjellige vesenene i Midgard. Dette fungerer overraskende godt, og man får nærmest inntrykk av at det er denne språkformen fortellingen egentlig har.

Skal man lese Ringdrotten for første gang på norsk, anbefaler jeg denne utgaven. De som har lest bøkene før, enten på bokmål eller engelsk, vil også finne mye å glede seg over i denne utgaven, fordi man vil legge merke til andre nyanser i historien som blir tydeliggjort av språkføringen.

For oss som har vokst opp her i bokmålsland, er det noe fremmedartet å lese denne oversettelsen, særlig en del av dialektene og de arkaiske formene. Men det synes jeg bare er en styrke, for det forsterker jo det fremmedartede ved fortellingen.

Det er Fredrikstad Blad som skriver dette.