Jeg husket den med en gang jeg kom inn, jeg kjente den igjen. Et minne fra guttedagene, en skrekk. Den var ikke til å ta feil av. Tannlegelukt.

Det virket liksom naturlig. Her inne, i det sterile miljøet, de hvite veggene, lukten, alle instrumentene. Det er rart å si det, men det virket naturlig med et lik på tannklinikken.

Synet var ganske makabert. Tannlegen som lå der i sin egen tannlegestol, godt vippet bakover. Kvalt med sugeslangen, den slangen som skulle suge spyttet ut av munnen til pasientene. Nå hadde den sugd livet ut av tannlege Gren.

Dagen var slik som dager pleier å være: Regnfull og forblåst. Det gjorde meg sur. Det var også lørdag, fridagen min. Det gjorde meg enda surere. At klokka ikke var syv om morgenen enda gjorde meg sint, og jeg forbanna såvel politiyrket som tannleger og mordere.

Berg var alt på plass. Han snudde seg og kikka på meg over brillekanten: —Tok vi deg på senga?

Jeg prøvde på et smil, det blei et grin. —Du vet at jeg var i selskap i går, jeg var ikke i seng før klokka fire.

—Stakkar, sa Berg. Han mente det ikke.

—Fortell meg de dårlige nyhetene, ba jeg.

—Vet ikke stort enda. Vaskekona kom hit klokka seks, og fant fyren her. Som du ser er det ikke mye å gjøre for ham.

—Sjalusi eller arvinger, spurte jeg Berg.

—Ja du kan så si, svarte Berg. Det er vel det som er standard repertoaret vårt, men det behøver jo ikke bety at alle drap inneholder de ingrediensene.

—Hvilken grunn skulle andre ha for å kvele en fredsommelig tannlege?

Patologen var kommet, populært kalt Jack the Ripper. I den svarte frakken minnet han mest om bedemannen i Lucky Luke.

—Kan du gi oss et klokkeslett, spurte Berg. Legen lirket det digitale termometeret sitt inn i armhulen til Gren.

—Hm, sa patologen. Han kjente på armene til avdøde.

—Hm.

—To hm, hvor mange timer blir det, spurte Berg.

—Tolv til fjorten timer, vil jeg si. Patologen noterte i blokka si.

—Da står vi mellom fem og syv i går ettermiddag. Litt å begynne med. Rart at ingen har savnet ham i natt.


At ingen hadde savnet ham var ikke så rart. Det fikk vi greie på så snart vi hadde fått kontakt med fru Lunde, kontordama. Hun kunne fortelle oss at Gren var fraskilt og bodde aleine.

—Hvordan var forholdet til hans forhenværende hustru, spurte Berg, han låt som en forhørsprotokoll.

—Det vet jeg ikke, så familiært forhold hadde jeg ikke til Gren. Han innbød ikke til det.

—Var han ikke hyggelig, spurte jeg.

—Hyggelig, jeg vet ikke, svarte fru Lunde. Det er vanskelig å si om han var hyggelig, jeg vil helst bruke likegyldig. Jeg tror det er det som passer best i mitt forhold til Gren. Vi hadde et ryddig forhold, men brydde oss ikke om hverandres affærer.

—Vet du om han hadde noen uvenner, spurte Berg. Det trodde ikke fru Lunde at han hadde, kunne ikke tenke seg det.

—Vi får vel begynne med ekskona, hvor bor hun, spurte jeg.

—Nordpå et sted. Langt nord. Kirkenes tror jeg.

—Da skulle det være lett å sjekke hennes alibi. Ikke det at det er sannsynlig at det er en kvinne som har kvelt han. I så fall måtte det ha vært et veldig sterkt kvinnfolk, sa jeg.

—Eller rasende, sa Berg.

—Hva med barn, fortsatte jeg, har han noen unger?

—To døtre i ti, tolv års alderen.

—Neppe mordere.

En av teknikerne kom inn på forværelset, hvor vi satt. Han hadde ei bok, ei brun avtalebok.

—Den lå i stolen under ham, de bar han ut nå.

—Er dette boka dere noterer pasienter i, spurte jeg fru Lunde.

—Ja, vi førte alle inn der, dag og klokkeslett. Også navn på pasienten.

Jeg slo opp i boka.

—Det er notert to pasienter i dag. Tre faktisk, men tredje mann er strøket ut. Pleier ikke tannleger å ha lørdagsfri?

—Jo, han pleide å holde stengt, men det hendte han tok noen pasienter på lørdags formiddag også, hvis det var noen som ikke kunne komme ellers i uka.

—Kjenner du noe til disse pasientene, spurte jeg henne.

—Ja, jeg husker begge. Den første er en liten gutt som fikk slått ut ei fortann i barnehagen i går. Mora ringte like før jeg skulle gå hjem. Den andre er en gammel mann, han venter på gebisset sitt, tannteknikeren lovte ham at han skulle få det ferdig til i dag, han skal i bryllup til datterdattera og spise skinkesteik og trenger tenner til å spise med.

—Ingen morderkandidater, nei, sa Berg.

—En ting til, sa jeg. Når så du ham sist?

Fru Lunde sa forvirret ut.

—Når jeg så ham sist? Da jeg gikk hjem i går, vel, dere tror vel ikke at jeg…?

—Neida, beroliget jeg, det tror vi ikke, vi må bare bringe klokkeslettene på det rene. Du gikk altså hjem, hva var klokka?

—Tre, eller litt over. Vi stenger tre.

—Men Gren blei sittende lenger. Vet du hvorfor?

—Han gjør alltid det om fredagene, gjorde det, mener jeg. Han gikk gjennom papirene, regnskapet. Han gjorde alltid det ferdig om fredagene, satt ofte til ni eller ti. Han likte ikke å begynne ny uke før alt kontorarbeidet fra den forrige var ferdig.

—Og dette gjorde han bestandig, spurte Berg.

—I hvert fall så lenge han har vært tannlege her i byen, sa fru Lunde.

—Ikke rart han blei skilt, sa jeg. Fru Lunde så på meg.

—Var det andre som viste om denne vanen, spurte Berg.

—Det gjorde alle, sa fru Lunde. Jeg kan ikke tenke meg at noen som kjente til tannlege Gren ikke viste at han hadde noen litt sære vaner, som å sitte på fredagskvelden og jobbe.

—Noen jobber fredagskvelden og andre lørdagsmorgen, sukka jeg.


—Betyr det noe at avtaleboka lå under ham i stolen, spurte jeg Berg.

—Det kan godt det, svarte han, vi skal ikke se bort fra det. Hva tror du har skjedd? Prøv å rekonstruere forløpet.

—Hva jeg tror, jeg tenkte høyt. For det første, han må ha lukket vedkommende inn, han må ha kjent morderen. Kontoret her ligger i tredje etasje, og så seint på ettermiddagen er inngangsdøra i første låst, stemmer ikke det?

—Jo, sa Berg.

—Da er det nærliggende å anta at vedkommende ringte først og avtalte å komme. Jeg låt som en politikker.

—Hvis da ikke… Berg så på meg.

—Hvis ikke hva da, spurte jeg.

—Hvis ikke Gren selv ringte til vedkommende og ba ham komme over.

—Det er ikke umulig, svarte jeg, men det spiller for så vidt ingen rolle nå, så lenge vi ikke vet hvem det er.

—Det er nettopp det, sa Berg, det kan hende det ligger et budskap til oss på det skrivebordet.

—Å, sa jeg, det var det mest intelligent jeg kom på å si.

—Hva ser du på skrivebordet?

—To kulepenner, ei skrivemaskin, telefonkatalog, telefon, binders…

—Du ser en telefon, dreiv Berg på. En moderne telefon. Dette burde du vite. Hva tror du alle trykknappene er til?

—Aha, sa jeg, det er det jeg sier når det er noe jeg forstår. Hvis jeg trykker på en av de tastene slår den det nummeret som blei oppringt sist en gang til, er det du mener?

—Bingo, sa Berg, han er av den spilleglade typen.

—La oss prøve, sa jeg, og så gjorde vi det.

Jeg tok røret og trykte tasten inn. Lynraskt kom det åtte tonesignal etter hverandre, et ilbud til den moderne elektronikken om at vi ønskte kontakt med omverdenen. Det ringte fem – seks ganger før noen svarte i andre enden: —Det er politiet.

Jeg la på røret uten å si noe, det var ikke noe å si. vaskekona hadde benytta telefonen for å melde fra om drapet, selvsagt hadde hun det.

—Det var det, sa jeg til Berg, det var det.

—Det var det, svarte han. Ikke noe budskap til oss fra det hinsidige.

—Men det er en ting, sa jeg. Telefonkatalogen ligger oppslått. Kan det være noe der?

—Ikke godt å si det heller, svarte Berg, og det betyr bare at vi får granske og etterforske. Den er oppslått på S.

—Vi kan vel ikke gi oss til å ringe opp alle som står på denne sida og spørre om alibi. Hvor mange navn er det?

—Seks hundre, anslo Berg det til, han har slik sans for tall, cirka hundre i hver spalte.

—Og vi vet ikke om det er et blindspor. Det er sikkert det. Det blir en ukesjobb for hele kammeret og ekspertene fra Oslo som sikkert snart dukker opp bare å sjekke disse navnene.

—Gutten min, sa Berg og la armen over skuldra mi. Det er ingen grunn til å trekke inn eksperter fra Kristiania så lenge vi to Hardyguttene kan oppklare saken selv. Jeg vet det er tidlig for deg, men prøv å bruke knotten litt.

Jeg prøvde.

—Tannleger har kartotek, sa Berg. De demret litt for meg.

—La oss sjekke litt i kartoteket, så kan det hende det dukker opp noe for oss. Be fru Lunde komme inn hit.

Jeg ropte på betjenten, og han fikk kontorsøstera inn. Jeg så på henne at hun grøsset litt ved synet at stolen der hennes arbeidsgiver hadde fått foretatt den Endelige Rotfylling.

—Fru Lunde, sa Berg, han har lag med damer, fru Lunde, dere har kartotek over pasienter, ikke sant.

Det var sant.

—Jo, vi har det på data, svarte fru Lunde.

—Flott, sa Berg, jeg elsker data. Det vet jeg var løgn, sannheten er at Berg er livredd alt som heter datamaskiner, han misliker all teknikk som behersker ham mer enn han behersker den.

—Flott, kan du ta en utskrift av alle pasientene på S mellom Svendsen, Arne og Sørensen, Ulf. Det er alle på disse to sidene. Han pekte på den oppslåtte katalogen.

Fru Lunde viste vei inn på kontoret og slo på tingesten. Hun tasta en rekke kryptiske meldinger inn på tastaturet, og gav fra seg et passord. Det var amalgam. Så skifta skjermen til lyseblått og kundekartoteket var rede.

—Doktor Gren har laget dataprogrammet selv, kunne hun opplyse, det var hobbyen hans, stakkar. Det var første gang noen hadde ytret medfølelse med den kvalte tannlegen.

—Her kommer utskriften.

Maskineriet gav fra seg et par grynt og begynte å liste opp en lang rekke navn på papiret som rakte tunge til oss på vei ut av kjeften til printeren. Tredve navn akkurat.

—Det gir oss jo litt å arbeide med, la oss sjekke mot katalogen.

Det tok ikke så lang tid. Begge listene var jo alfabetiske, og systematikeren Berg kontrollerte dem raskt mot hverandre. Sytten av navnene fantes også i katalogen. Berg skreiv dem ned.

—La oss håpe at dette ikke er et skudd i blinde, sa jeg. La meg se på navnene, kanskje jeg kjenner noen.

Berg rakte meg lista.

—Sjursen kan strykes, sa jeg, det var han som fikk slag og døde under turnoppvisningen på 17. mai. Og jeg tror også vi kan kutte ut de åtte damene her… Men vent litt, denne karen, Sture Sigurdsen, hvor har jeg det navnet fra?

—Vet ikke, svarte Berg, har aldri hørt om ham.

Jeg slo opp i avtaleboka til Gren.

—Her står det, sa jeg, det er han som har hatt time idag, den som er strøket ut.

—Pussig, sa Berg.

Jeg ba fru Lunde om å få fram opplysningene om Sture Sigurdsen. Hun tasta raskt navnet på datamaskina, og den svarte blidt med en gang: Biip.

—Det er litt rart dette, sa fru Lunde, Sigurdsen har hatt time elleve ganger bare i år, men har avbestilt hver gang. Er ikke det litt pussig.

—Ikke bare pussig, sa jeg, jeg tror faktisk det kan være vår mann. La oss ta en tur og besøke ham.

Det var godt å komme ut i frisk luft etter all tannlegeodøren.


Sture Sigurdsen bodde i en stor tyrolervilla i åsen over byen. I innkjørselen sto det en diger amerikansk varebil, av den typen som ser ut som et bordell i det ville vesten. Sigurdsen selv så ut som han hadde vunnet seg selv på tivoli. Han var kledd i støvler av slangeskinn, og dongeribuksene var sikkert skreddersydd. T-skjorta var svart, med navnet på en motorsykkel og en ørn tvers over den digre brystkassa. Hodet, som befant seg nesten to meter over fotsålene, var pynta med ei skyggelue av den typen man bruker når man slår ball på amerikansk maner. En vaskeekte norsk cowboy, med andre ord.

Vi presenterte oss og straks vi var kommet inn i stua la vi fram ærene vårt.

—Vi etterforsker drapet på tannlege Gren. Du kjenner ham, ikke sant?

—Ja, det vil si nei, jeg har aldri møtt ham.

—Men du sto i pasientarkivet hans, sa jeg.

—Ja, men jeg måtte alltid avbestille timene, det passet ikke.

Jeg skulle til å spørre ham om hvorfor det ikke passet, da personsøkeren i lomma til Berg gav fra seg en imitasjon av en sidensvans i hekketiden. Berg gikk ned i bilen for å høre hva det var kammeret ville oss, og i mellomtiden kikka jeg meg rundt i stua.

Den var like westerninspirert som Sigurdsen selv. På veggene var det malerier av Elvis og Johnny Cash og et par artister jeg ikke vet navnet på. På en vegg var fire gitarer og en banjo hengt opp.

—Spiller du, spurte jeg.

—Ja, jøss, det er det jeg lever av, jeg trodde alle viste hvem jeg er. Jeg er en kjent countrysanger, de kaller meg Bigfoot.

Berg kom inn igjen, han smilte, svakt.

—Vil du være så snill å legge hendene på bordet, sa han til Sigurdsen. Countrymannen gjorde nølende som han var bedt om.

—Det var patologen som var på tråden, sa han. Han tenkte det var av interesse for etterforskningen at det er funnet kloremerker på halsen til avdøde, tydelig tegn på kamp før han døde. Og det pussige er at det ser ut som om en av neglene er delt i to, det var et dobbelt kloremerke på den ene siden.

Vi så alle tre på de digre nevene til Sture Sigurdsen. Det var et dypt hakk i den ene neglen.

—Gitarspill, sa han som en forklaring.

—Og det betyr at det er du som kvalte tannlege Gren, gjør det ikke, spurte Berg.

Sigurdsen nikket stille: —Ja, jeg kvelte han. Jeg kunne ikke la det komme ut at jeg ikke turte å gå til tannlegen, det ville ødelegge imaget mitt. Han ringte til meg i går, sa han var lei av alle avbestillingene mine, at han ville fortelle avisene om meg, la meg bli til latter. Så jeg dro ned og kvelte han.

—Det var det jeg tenkte, sa jeg.


—Si meg en ting, sa Berg mens han kjørte meg hjem. Hva fikk deg til å forstå at det måtte være den som hadde avbestilt så mange ganger som var drapsmannen.

Jeg tror jeg rødmet da jeg sa det: —Jeg har avbestilt like mange ganger selv.

Jeg hørte fortsatt latteren til Berg i øret da jeg låste meg inn i leiligheten min. Klokka var litt over elleve. Fire timer hadde det tatt oss å løse saken, fire timer av fridagen min. Jeg ville gå å legge meg igjen, vile ut. Jeg kjente det.

Jeg hadde tannverk.