av Tor FretheimJeg liker å flørte. Jeg innrømer det, men har nok lært meg å passe litt bedre på etter hvert. Jeg stanser flørten i tide, og det er sjelden at en flørt får åpenbare følger, synlige resultater som jeg bare må vedkjenne meg og leve med resten av mitt liv.
Johnny og Johanna er blitt til etter en flørt, en sommerflørt så å si.
Det er to unge mennesker som smiler mot enhver som holder boken om de to stesøsknene i hendene, boken som er oppkalt etter dem, ”Johnny og Johanna”, og med undertittelen ”Sommeren etter”.
– Boken ble skrevet tross alle prinsipper, vante arbeidsmetoder og sterke meninger om hvordan jeg med respekten i behold skal forfatte en bok. Et slags utroskap, men slett ikke i dølgsmål. Åpent og ærlig alt sammen, og jeg innrømmer det.

Det begynte nærmest som en blind date på nettet.
Jeg ante ikke hva jeg gikk til.
Æresord.
Jeg bare tente umiddelbart på en tilfeldig mottatt e-post der det sto noe sånt som:
”NRK Aktivum – det nye forlaget – søker forfatter. Helst erfaren, gjerne attraktiv.”
   
Jeg svarte nesten lidenskapløst, ville jo gjøre et anstendig førsteinntrykk, at jeg lette etter spenning i hverdagen. Jeg følte meg mer eller mindre fastkjørt i vante rutiner. Jeg trengte avveksling.
Det første møtet med forlaget ble avtalt, og vårt forhold ble til virkelighet omtrent med det samme, med boken ”Johnny og Johanna” som resultat noen få måneder senere.

Johnny og Johanna var hovedpersonene i NRKs TV-serie som ble avsluttet i fjor høst etter 33 episoder. Serien er blitt vist på svensk fjernsyn, og kommer helt sikkert i repriser her til lands. På det meste ble den sett av en halv million unge og gamle like før Dagsrevyen i helgen.
Min oppgave ble å forfatte en fortsettelse på serien. Svare på det som vi så ofte blir spurt når vi har skrevet en bok:
Jammen hva skjedde etterpå …?

Først måtte jeg se alle de 33 episodene i ett strekk.
Nesten som å bli utsatt for en overdose.
Men jeg likte godt deg jeg så, jeg ble fort glad i personene, og innså fort at her var det mye å dikte videre på.
For det var å dikte jeg skulle gjøre.
Med frie hender skulle jeg utvikle figurene videre.
Derfor valgte jeg å gå fram i tid, la min historie begynne året etter at TV-serien sluttet. Da ble lettere å frigjøre meg en del fra serien, ikke lage en direkte fortsettelse. 
Mens personenes fortid tilhørte en annen forfatter, ville framtiden til Johnny og Johanna ligge i mine hender.
   
Å bygge videre på en suksess må vel trygt kalles et kommersielt opplegg.
Derfor var det viktig for meg at seriens egentlige forfatter, Jesper Halle, ikke selv ville skrive boken, og at han hadde tiltro til meg.
Jeg ville heller ikke putte et ord i  PC-en før en normalkontrakt var undertegnet, og jeg forsikret meg om at boken skulle meldes opp til innkjøpsordningen, men den risiko og forpliktelse dette påførte forlaget.
Den tilliten ville jeg ha.
   
Nesten samtidig, i alle fall lenge før boken var skrevet, var bokens forside klar. Jeg skrev med det foran meg på arbeidsbordet. Så navnet mitt og tittelen på boken som ennå ikke hadde fått noe innhold.
Sånt kan man bli nervøs av.
Før noen andre enn redaktøren hadde lest noe som helst, viste en av bokhandlerkjedene sin interesse for den som kommende kampanje-bok.
Boken skulle være synlig for alle, ble det bestemt fra et eller annet øverste hold.
Om jeg ikke hadde skjønt det før, så fattet jeg det da.
At det er ikke alltid sammenheng mellom litterær kvalitet og styrken i markedsføringen.

Tiden var knapp.
Det var nesten ikke snakk om tid i det hele tatt.
I begynnelsen av mai var alt det formelle i orden mellom meg og forlaget.
Manus skulle leveres allerede innen august.
Og jeg som alltid jobber så sent, jeg som sitter og flikker på ord og setninger i det uendelige, stryker og fjerner og grubler og går lange turer gatelangs, til og med pusser vinduer før et nytt kapittel skal legges til. Jeg hadde til da 16 titler på samvittigheten, og har nesten alltid trengt et par år på bok. Det var bare sånn forfatteren i meg var skapt, trodde jeg.
At jeg våget å kaste meg ut i et slikt heseblesende riddersprang, kan jeg takke en drivende dyktig redaktør for.
I løpet av skriveperioden hadde vi stadige manusmøter, gjerne en gang i uken og i trivelige omgivelser, for å si det sånn.
Vi spiste frokost sammen med på et godt bakeri i bydelen der vi begge bor.
Jeg sendte avsnitt, eller hele kapitler, til henne dagen før..
Det var matnyttige møter, begge gjorde leksene våre.
Jeg fikk nødvendig motstand, og like nødvendig oppmuntring.
Jeg ble ledet vekk fra blindspor, og ofte ledet inn i en bedre retning.
Vi fantaserte og fabulerte. og skar bort daudkjøttet.
Men det var alltid forfatteren, jeg altså,  som fikk det siste ordet.
Det var aldri snakk om påholden penn eller føringer eller at andres ønsker skulle oppfylles.
Da boken var skrevet igjennom første gang, begynte vi med ny redigering.
Vi jobbet som om det var et helt nytt, ukjent og rykende ferskt manuskript.

At jeg lot handlingen foregå i sommerferien, var ingen tilfeldighet.
Den første utfordringen jeg hadde, var å velge hvilke personer jeg ville ha med i handlingen.
Persongalleriet i serien var digert, og det var bare plass til noen av dem mellom permene.
Da var det greit å sende de fleste av gårde på sommerferie.
Bare de personene som jeg trengte, fikk bli igjen i byen.
Dårlig gjort av meg kanskje, for jeg lot dem kjede seg.
Men da er det jo så mye som kan skje ….

Det var hardt arbeid. Jeg rakk i alle fall ikke kjede meg de sommermånedene jeg skrev.
Men jeg fikk leke meg.
Fordi jeg hadde knapt med tid, ”jukset” jeg nok noen ganger.
Hentet fram ferdige temaer fra tidligere bøker, vridde litt på dem, satte dem inn i nye sammenhenger og ga dem andre meninger.
Med hånden på hjertet erkjenner jeg også at jeg nok stjal noen ideer her og der. Den det gitt mest ut over, er klar over det. Jeg tilsto likeså godt allerede før boken var utgitt.

Boken om ”Johnny og Johanna” ble ferdig i god tid før høstutgivelsene.
Jeg har aldri fått så mange og fine og store annonser.
Jeg ble bedt på fest med kjendiser på Marienlyst.
Boken min var utstilt på et bord med andre spin-off-effekter fra NRK. Stabelen lå mellom Tore på sporets lekehund og DVD-ene med siste bolk av Borettslaget til Stoltenberg.
Jeg fikk ekte champagne.
Jeg var den eneste som fikk det den kvelden, for det første opplaget var allerede utsolgt og nytt skulle komme. Og boken var trygt klarert på innkjøpsordningen. Det hadde forlaget nettopp fått vite.
Boken overlevde julen.
I mai i år vaket den igjen på en bestselgerliste.
Riktig nok helt nederst, men det var nok til at jeg øyeblikkelig ble invitert som gjest i Nitimen.
Så da er vet vel ikke merkelig at jeg er blitt skikkelig glad i Johnny og Johanna.
Det er nesten som om de er blitt mine egne nå.
Selv om jeg i virkeligheten bare har lånt dem,