Av Kari Sverdrup og Ketil Kolstad
Kari Sverdrup er formann i NBU og styreleder i Foreningen !les. Ketil Kolstad er daglig leder i Foreningen !les
Litteratur i gråpapir
Litteraturen i Den kulturelle skolesekken blir stemoderlig behandla. Mens de andre kunstformene blir pakka inn i glansa bokbind og putta i sekken med hjelp av sentral koordinering og nasjonale midler, opplever litteraturen at den pakkes inn i gråpapir og ”må klare seg sjøl”. Det må tas grep for å sikre elevene i norsk skole kvalitet og likeverdighet i litteraturtilbudet!
Den kulturelle skolesekken (DKS) er en unik nasjonal ordning som garanterer for møter mellom profesjonell kunst og elevene i den norske grunnskolen. Prinsippene for ordningen ble nedfelt av Stortinget i 2001-2002, og den har siden vært koordinert av fylkeskommunene. Ordningen er finansiert av tippeoverskuddet, og den koster rundt 160 millioner kroner. Av disse midlene går 80 % rett til fylkene, mens 20 % settes av til nasjonale prosjekter innen de ulike kunstformene. Men altså ikke til litteratur.
Det virker som om myndighetene anser litteraturen for å ha en så selvfølgelig plass i norsk skole, at formidlingen av den gjennom DKS kan overlates til tilfeldighetene. Ja visst har litteraturen sin naturlige del på fagplanene i norsk, og det er satt et sterkt fokus på lesing gjennom nasjonale strategier der bl.a. Foreningen !les bidrar med leselysttiltak. Men er dette nok? Nei, for litteraturen som kunst har kvaliteter som langt overgår det forslitte slagordet ”Les bok – bli klok”. Elevene får gjennom DKS møte forfatterne på en måte som setter kunsten, samfunnet og den enkelte elevs utvikling på dagsorden. Fysiske møter med forfatterne utgjør et voldsomt motivasjonspotensial, som kan bidra til at den enkelte elevs leselyst vekkes. Tidlig bokforelskelse fører som kjent til livslang kjærlighet.
Det er altså fylkeskommunale kulturbyråkrater som har fått hovedansvaret for å koordinere norske elevers litteraturtilbud. I fraværet av sentrale føringer, har disse løst oppgaven sin på høyst ulike måter. I 2005 ble det ikke gjennomført noen litterære skolebesøk i Nord-Trøndelag i DKS regi. Til sammenlikning ble det i Oppland gjennomført 286 arrangementer. Litteraturtilbudet er altså avhengig av hvor i landet elevene bor. De ulike måtene å organisere DKS på i hvert fylke, får også konsekvenser for forfatternes arbeidssituasjon. Forutsigbarhet og trygge rammer for formidlingen er ingen selvfølge.
Hva slags rolle skal så fylkeskommunene ha i forvaltningen av DKS? Det finnes ingen samkjørt oppfattelse av dette mellom fylkene og DKS sekretariatet sentralt. Enkelte fylker påtar seg rollen som eneveldig litterær produsent hvor det frie produksjonsmiljøet settes på sidelinjen, mens andre inntar en passiv rolle som koordinator og tilbyder av forfatterbesøk. I frustrasjon over manglende sentrale føringer har de ansvarlige for litteratur i DKS på fylkesnivå organisert seg i det såkalte littnett. Opprettelsen av dette uformelle nettverket er svært forståelig, men samtidig bekymringsfull. De som sitter på pengesekken, og samtidig produserer selv, er ikke de beste til å koordinere og kvalitetssikre tilbudet.
Heldigvis har Forfattersentrum satt i gang et spennende prosjekt med Litteraturbruket, som har potensial til å fylle nettopp denne koordinerende og kvalitetssikrende funksjonen. Men for at Litteraturbruket skal kunne gjøre jobben, er det avhengig av at både DKS sekretariatet og fylkeskommunene anerkjenner prosjektet og de unike mulighetene det gir. Det er anslått at kun 150 forfattere har lyst til og eller/egner seg til å formidle litteratur i grunnskolen. Når DKS nå skal utvides til også å gjelde videregående skole, gir dette store utfordringer når det kommer til å levere nok og god nok litteraturformidling til elevene. I tillegg til å tilby de tradisjonelle forfatterbesøkene, må det tilbys litterære produksjoner av et visst volum. De gode produksjonene må også sikres langt liv gjennom spredning til flere fylker. Det er med bakgrunn i dette behov for å bygge et miljø for litterære produksjoner hvor kompetanse, kvalitetssikring og tverrfaglig samarbeid ligger i bunn.
Det er på tide å rive av gråpapiret og forgylle bokomslagene. Vi forventer at man over neste års statsbudsjett setter av penger til nasjonale tiltak også innenfor litteratur i DKS. I påvente av midlene bør de ansvarlige myndigheter snakke sammen i forhold til hvordan de kan gi Litteraturbruket rammebetingelser og myndighet som sikrer prosjektet en funksjon som til slutt kommer elevene til gode.