av Per Knutsen

Kunsten, den høyverdige med stor K, finner man oftest i billedbøkene og ungdomsbøkene. Det sier seg selv at en fremragende billedkunstner har helt andre virkemidler til sin disposisjon enn det en skarve tekstforfatter har. Bilder har en annen og mer umiddelbar påvirkningskraft enn en tekst noen gang kan få. Man trenger bare å bla i en av Stian Holes bøker i ti sekunder for å innse at hvilken som helst tekst vil falle igjennom i konkurranse med bildene hans. Mer om Stian Hole siden. I ungdomsbøkene kan forfatteren legge seg tett opp til sin egen, voksne erfaringsbakgrunn og sitt eget, voksne refleksjonsnivå, og på den måten, i ledtog med billedbokkunstnerne, utkonkurrere forfatterne i midten, de som skriver tekstbøker for barn mellom 6 og 12 år. Misforstå meg rett, men for en begavet billedkunstner er det ”lett” å lage en billedbok som kan forføre både småbarn og litterære juryer, på samme måte som det er ”lett” for en god voksenbokforfatter å skrive en ungdomsbok som både kommuniserer og har substans. Å skrive en på samme tid tilgjengelig og kunstnerisk verdifull bok for unger mellom 6 og 12 år, er praktisk talt umulig. Noen greier det likevel.   

 

For eksempel Ingeborg Arvola. Hun er en etablert voksenbokforfatter. I vår sammenheng er hun relativt ny, hun ga ut sin andre barnebok i 2008. I Ingen dager uten regn forteller hun usentimentalt, rått og iblant hylende morsomt om Silja som har mistet moren sin og flytter til Narvik sammen med faren. At jentene i Narvik er noe for seg selv, har jeg alltid vært klar over, og jentene i den nye klassen til Silja er virkelig en liten gjeng fra Helvete, med den grusomme dronninga Tove i spissen. Arvola tar disse jentene på kornet, fulle av faenskap, forfengelighet og sårhet som de er. Boka er et gjennomført og på mange måter imponerende stykke arbeid. Forfatteren berører flere temaer og forteller flere sidestilte historier, og greier å samle dem og avrunde dem alle på tilfredsstillende vis. Men først og fremst er Arvola sterk på karaktertegning. Alle personene i boka blir skildret med varme og forståelse, og en betydelig dose skeiv humor. En liten monolog fra en av Siljas klassevenninner, om en storebror som var uheldig med bruken av anabole stereoider, er en perle av tragikomikk. Debutanten Terje Jonassen har i Den usynlege kona og andre forunderlege folk skrevet en samling bondesmarte og crazy historier om ekteparet Adrian og Brynhild og deres forunderlige opplevelser om alt fra at Brynhild blir usynlig, til et besøk av en liten konge som ekteparet finner bak loddpipa og en slags tidsreise bakover som Adrian gjennomlever en dag han er i byen for å kjøpe fiskekaker. Jeg trodde lenge at forfatternavnet var et psevdonym for Ragnar Hovland, det er ment som en komplimang til begge. Med Den gule flod, eller Jimmy Henriksens kviser har Bjørn Ingvaldsen begått en velskrevet fortelling om en kvisete og på alle måter utilpass gutt som føler seg ekstremt lite attraktiv. Han er besatt av jenter, men sikter for høyt, går på store nederlag og blir mobbet. Så blir han kjent med Tove, som heller ikke er særlig vellykket etter standarden i ungeflokken. Hun har en psykisk syk mor og en far hun ikke vet noe om. Disse to finner hverandre. Dette er langt fra noen syte og klage-bok. Forfatteren styrer unna sentimentaliteten og selvmedlidenheten med en fin blanding av humor og vemod. Hovedpersonen i Adrians Atlas 1 av Arne Svingen våkner en dag og oppdager at moren, faren og storesøsteren er forsvunnet. Politiet vil ikke hjelpe ham, ledelsen har bestemt at saken ikke skal etterforskes. Dette er en god spenningsbok for store barn. Den tar utgangspunkt i en uhyggelig situasjon som unge lesere kan identifisere seg med og er tvers igjennom profesjonelt utført. En annen god spenningshistorie er ungdomsromanen Svart sommer av Pål Gerhard Olsen. Tomas får låne farens cabincruiser i sommerferien og forviller seg om bord i et skip med tvilsom last. Dermed starter en dramatisk fortelling som inkluderer ny kjæreste i Danmark, våpensmugling med forgreininger til Midt-Østen, en motbydelig stefar og en farfar som i sin tid hengte seg. Det smøres tykt på. Likevel er dette ei fin bok, skrevet av en som virkelig behersker spenningsfaget. I nærmest diametralt motsatt sjanger befinner Om drittsekkar på tre måtar av Eva Jensen seg. ”Det som er så vanskelig å skrive om. Det må eg skrive no” står det i en av novellene i denne samlinga. At leseren kjenner seg igjen, som det heter, er ikke nødvendigvis et kvalitetskriterium. Jensen skriver blant annet om ei jente fra bygda som flytter på hybel i byen, 16-17 år gammel, og føler seg usikker og klossete og er redd for ikke å få venner. Så oppdager hun at hun faktisk er en person som det går an å like. Når jeg leser dette, blir jeg sendt førti år tilbake i tid og kjenner meg definitivt igjen. I sitt rene, vakre og sanselige språk beskriver Eva Jensen flere sider ved det å være ung: Hvordan det er når du egentlig ikke liker kjæresten din, men er sammen med ham likevel fordi du kjeder deg og ikke finner på noe bedre. Hvordan blodet banker i fingertuppene dine når du skal møte det mennesket du begjærer. Hvor kjipt det er når hybelvertinna di prøver å knuse deg med det hun oppfatter som hjelpsomhet og hygge og ikke skjønner at du har rett til et privatliv, selv om du er ung. Hybelvertinnene er på vei ut av norsk litteratur. Jeg ser gjerne at de kommer tilbake, iallfall hvis de blir beskrevet så infamt og treffende som fru Vibe i ”Om drittsekkar…”. Noen av novellene i samlinga utspiller seg i Narvik, dit også handlingen i Arvolas ”Ingen dager uten regn”  er lagt. Narvik skulle dermed være bra dekket i fjorårets bokår for barn og ungdom. Helene Flood Aakvaag debuterte våren 2008 med ungdomsromanen Heis med Houdini. Det er et voldsomt trøkk i denne boka, jeg greide ikke å legge den fra meg før jeg hadde lest 130 sider. Romanen handler om forholdet mellom 20 år gamle Rebekka og hennes beste venn Alex, som er homofil og hiv-positiv. Heller ikke dette er ei syte og klage-bok. Den er selvironisk, sår, brutal og morsom. Jeg kjenner ikke forfatteren og vet ikke om hun skriver selvbiografisk, men alt som står i denne boka virker erfart, gjennomlevd og ekte. Aina Basso debuterte også i 2008, med Ingen må vite. Handlingen utspiller seg på 1700-tallet i et bondesamfunn på Vestlandet. Hovedpersonen Ingeborg bor sammen med moren, broren og stefaren. Stefaren forgriper seg på henne når moren er ute i bygda for å skjøtte arbeidet sitt som jordmor. Dette er en mørk og skjebnetung historie i god, gammel nynorsktradisjon, en sterk tekst i flere betydinger, språklig og stilistisk suveren. Kjersti Scheen er til de grader ikke debutant. I Han bare falt blir leseren kjent med Selma, som blir sterkt fascinert av den nye gutten i klassen, Mikal. Et typisk ungdomsbokopplegg, men personene og miljøet i romanen ligger et stykke unna det såkalt normale. Bak pyntelige fasader trekkes ungdommene mot farlige og destruktive krefter. Mikal kan indirekte ha forårsaket et annet menneskes død. Scheen flørter ikke med disse temaene, hun går i kjelleren og tar ungdommenes fortvilelse helt på alvor.

Av billedbøkene kommer jeg ikke forbi Garmanns gate av Stian Hole. Jeg har alt nevnt ham, og språket har ikke adjektiver nok til å beskrive bildene hans. ”Garmanns gate” er en estetisk nytelse, sanselig og varm, men også dramatisk og skremmende. Røyklukten river i nesen etter som man blar seg frem gjennom gressbrannen Garmann har stiftet. Det tredje siste bildet i boka byr på en utsøkt detalj som tilfører historien humor. Gjett hvem mannen med løvblåseren er! Stian Hole er et talent av de helt sjeldne, og en lykke for norsk barnelitteratur. En annen fin billedbok er Tror du pappa gråter? av Hilde Ringen Kommedal. Boka handler om 4-5 år gamle Olavs sorg etter farens død. Den bygger på en sann historie og er skrevet av en kvinne som selv mistet mannen sin og ble alene med en liten gutt. ”Tror du pappa gråter” virker tvers igjennom sann. Det fins detaljer i den som bare kan skrive seg fra livet selv og som ingen forfatter kan dikte opp, hvor god fantasi han/hun enn måtte ha. Det blir ikke lagt skjul på de ”stygge” tankene gutten har etter farens død. ”Jeg var ikke glad i pappa jeg. Jeg er ikke lei meg”, sier han et sted. ”Tror du pappa gråter? er en klok, modig og svært bevegende bok. En vakker og poetisk billedbok om sorg og tap er også Eg kan ikkje sove no av Stein Erik Lunde og Øyvind Torseter. Den handler om en far og en gutt, etter morens død. Tekst og bilder er skåret ned slik at kun det vesentlige står igjen. Fugler og dyr holdes i skarpt rødt, omgivelsene i nyanser av svart, hvitt og grått. To formbevisste og kresne kunstnere har her funnet hverandre i et ytterst vellykket samarbeid. Stripekalven av Marit Kaldhol og Justyna Nyha er blitt bannlyst av en kristenfundamentalist på Sunnmøre. Ifølge avisene vil han anmelde boka til politiet for ”upassende sexinnhold”. Scenen han sikter til viser en kvinne som ammer en kalv. Det bør ikke komme som en overraskelse på noen at kvinnebryst under visse omstendigheter kan inneholde et viktig næringsmiddel. At enkelte kun assosierer til sex når de ser en ammende kvinne, til og med når de kommer over henne i tegnet utgave i en billedbok for barn, er strengt tatt deres eget, private problem, noe forfatteren har påpekt i intevjuer. ”Stripekalven” kan leses på flere måter, blant annet som en fortelling om depresjon, inspirasjon og renselse. Bokas undertekst formidler at sorg kan utløse innsikt og klokskap. Etter renselsen har kalven striper bare i øynene og ikke på resten av kroppen, erfaringen sitter igjen i blikket. En (familie)politisk lesning er også mulig: Den lykkelige slutten består i at barnet og den biologiske moren skilles ad. Kalven har det bedre hos andre. ”Stripekalven” fremstår som et kompromissløst kunstverk der verken tekst eller bilder gjør det lett for seg. Tjuven av Rune Belsvik har også vært utsatt for kontroverser. En kritiker ble flau av å lese den, men det står ikke noe lummert i ”Tjuven” som kan sette barn eller voksne i forlegenhet. Ungene det handler om, utforsker enkelt og naturlig sin egen gryende seksualitet. Her er ingen skildringer av fysiske detaljer. Seksualiteten er ikke engang det vesentligste i boka, slik jeg leser den. Det som sitter sterkest igjen etter lesningen, er  forholdet mellom Jolver og moren. Det er langt fra noen idyll, Jolver er knust av sorg over å ha skuffet henne og må gå til sengs uten kveldsmat. Bokas titel antyder grunnen til morens skuffelse, den har ikke noe med de seksuelle eksperimentene å gjøre. I en gripende scene blir Jolver tatt til nåde og får lov til å komme ned fra rommet sitt og spise med foreldrene likevel. Det er til og med noe ekstra godt til kvelds. Et lite spørsmål fra moren, tilsynelatende uvesentlig, gjør at mor og sønn plutselig ser og opplever hverandre på en ny måte. For meg er dette Årets øyeblikk i norsk barne- og ungdomslitteratur 2008; det sekundet det går opp for Jolvers mor at den lille gutten hennes er i ferd med å bli et selvstendig menneske.

 

    Bråk ble det også en tid før jul da en kritiker i Dagens Næringsliv beskyldte en gruppe ungdomsbokforfattere for å skrive spekulativt. Etter min mening gis det ut spekulative barne- og ungdomsbøker i Norge i dag, og da tenker jeg ikke på kiosklitteraturen, men på noen av bøkene som kommer ut på de store, velrennomerte forlagene. Kritikeren i Dagens Næringsliv var imidlertid lite treffsikker med eksemlene sine, og de som angrep Kaldhol og Belsvik, gjorde det enkelt for sine motdebattanter da de valgte å slå ned på to av de beste barnebøkene som kom ut i 2008. Konservative kristne har gitt oss mye gratis publisitet opp gjennom årene. De er tapre, de slåss mot tidsånden og står på sitt. Hvis ikke Fortidsminneforeningen snart gir dem en pris, bør vi gjøre det selv.