Markedsføring som forfatteren selv har kontroll over.


Endre Lund Eriksen om sosiale medier

 

Den 22 oktober er det klart for høstens store begivenhet: Medlemsmøtet i Norske Barne og Ungdomsbokforfattere. Temaet denne gangen er sosiale medier, og i den forbindelse har vi snakket med forfatter Endre Lund Eriksen. Endre har hatt stor suksess med bøkene om Pitbull-Terje, og står bak GAN Aschehougs nye pedagogiske  barneunivers, Dunderly. Han er en av NBU´erne som bruker sosiale medier aktivt, og vi har spurt ham hvorfor.

 

For de som ikke vet hva det dreier seg om – hva er sosiale medier?

Sosiale medier (SoMe blant venner) er medier på nett der folk kan kommunisere med hverandre og dele innhold som tekst, bilder, videoer og musikk. Facebook, Twitter, Youtube, MySpace er eksempler på slike sosiale medier, og også alle former for blogger er det.

 

Og hvordan bruker du det som forfatter?

Jeg har helt siden før jeg debuterte som forfatter hatt en hjemmeside (www.lunderiksen.no) som de siste år har hatt en kommentarfunksjon slik at lesere kan legge inn spørsmål og kommentarer. Her får jeg f.eks. en del henvendelser fra folk som skriver særoppgaver, men også en del ros og hilsninger fra lesere.

 

På Facebook har jeg vært i kanskje 4-5 år nå, og til å begynne med var det først og fremst en måte å holde kontakt med venner og gamle kjente, og jeg var restriktiv på hvem jeg ble venn med, jeg skulle i det minste ha møtt dem, var liksom prinsippet. Men etterhvert har jeg gått over til å si ja til nesten alle som spør. Dermed har jeg fått en del venner av typen Tuva 13 år fra Hønefoss og Torill 47-årig bibliotekar fra Stord. Facebook har blitt et medium mer enn et lukket venneselskap, som liksom var greia i starten. Det betyr at jeg ikke kan legge ut hva som helst på Facebook, selv om det kan være personlig og tonen kan være lett og gjerne fleipete, vet jeg at journalister følger med der ute, at ungdommer som leser bøkene mine ser hva jeg skriver og at slektninger på Rørvik også får det med seg.

 

Men det er også det som er blitt den store fordelen med Facebook: nesten alle (over 13) er med der. Det gjør at FB er et godt verktøy for en forfatter, på flere vis. Terskelen for å bli venn med noen, eller for å sende en melding, er svært lav, så FB egner seg ypperlig til å drive research. Her har jeg for eksempel spurt jurister og politifolk om ting jeg har trengt å finne ut. Noen ganger har jeg stilt et spørsmål i statusfeltet, og det har ikke tatt lang tid før noen har svart. Med chat-funksjonen går det også an å føre en skriftlig samtale i FB i realtid.

 

FB er også et godt pauserom for oss som ikke har noen kolleger å ta en kaffe med – her kan man på inn og lese litt om andre forfatteres frustrasjoner og gleder, og melde litt med kolleger eller andre venner.

 

I tillegg bruker jeg Facebook til å reklamere hemningsløst for bøker og andre ting jeg gjør. Her har FB en dobbeltfunksjon:

 

1. Kolleger og folk i bransjen følger med og gir hverandre ros og oppbakking, noe som er nyttig i et yrke der jeg sitter helt alene for meg selv og skriver, og så når boka kommer sitter like alene og venter på respons.

2. Nyheter om ny bok, eventuelle gode kritikker, nye opplag, en hyggelig melding fra en leser i Snåsa eller hva det måtte være, er en fin måte å minne Facebook-venner og verden på at bøkene mine finnes der ute.

 

Nå nylig har jeg i tillegg opprettet en egen forfatterside på Facebook (www.facebook.com/endrele) som er en side som henvender seg til lesere i alle aldre. Her har jeg lagt ut noen videosnutter der jeg leser og forteller om noen av bøkene, og leserne er invitert til å komme med spørsmål og kommentarer på veggen. Også her forteller jeg om nyheter knyttet til bøkene og det jeg gjør. Og legger ut noen bilder.

 

Alle som er på Facebook kan like siden min (da trykker man på "like"), så terskelen for å henge med her er lav. Men merk en ting: nå har nesten alle firmaer egne Facebooksider, og å like en side oppfattes ikke som like personlig og nært som å være ordentlig Facebook-venn. I praksis er man avhengig av å kjøpe seg annonseplass på Facebook for å gjøre siden kjent, så det kan ta tid å få mange "likere". (Et tips er imidlertid at ungdom liker sider oftere enn voksne, så dersom du oppretter en Facebook-side og reklamerer for den gjennom Facebook-annonser, kan du målrette annonseringen til ungdom).

 

I tillegg er jeg på Twitter, men der er jeg ikke så aktiv. Her har man bare noen få tegn til rådighet, så det gjelder å spisse budskapet veldig og evt linke til hjemmeside eller lignende. Med mindre man blokkerer for det, kan hvem som helst følge deg på Twitter.

 

Er det vikig å være aktiv på sosiale medier for forfattere?

Det er ikke livsviktig. Mange av de beste forfatterne er ikke å se på noen av de sosiale mediene, og jeg tviler på at de taper noe på det. Sosiale medier kan brukes som et verktøy og som en arena for å reklamere for forfatterskapet sitt, men det er også en tidstyv som stjeler tid fra skriving, lesing, trening og fjes-til-fjes-møter med folk. Men dersom man skriver for barn og ungdom, bør man i alle fall sette seg inn i hva sosiale medier er, fordi det er en så viktig del av hverdagen til dagens ungdom. De forfatterne som helst vil være i fred, kan med fordel holde seg unna, men dersom du setter pris på kontakt med leserne og formidlerne av barne- og ungdomslitteratur, og gjerne vil ha flere lesere, kan det være smart å være aktiv i sosiale medier. Dette er en kanskje den eneste formen for markedsføring som forfatteren selv har full kontroll over.

 

Ser du noen ulemper?

Først og fremst dette med at mye tid går med til å være aktiv på sosiale medier. Det er en strøm av informasjon som aldri slutter, det meste er ganske likegyldig, men innimellom kommer det gullkorn. Som etter 22.juli. En fin strøm av fine tanker.

 

Men det er nok lurt å begrense tiden man bruker på slike steder.

 

Hvordan tror du sosiale medier forandrer den generasjonen vi skriver for?

I likhet med tekstmeldinger på mobil er de sosiale mediene kanaler som krever at ungdom ytrer seg skriftlig, og det tror jeg er med på å utvikle språket som de unge bruker. SMS-språket har ført til masse forkortelser som jeg ikke skjønner en døyt av. Det blir nok en del slang på sosiale medier også, og siden mamma og pappa ofte følger med, er det kanskje en del kodede meldinger på gang ungdommene i mellom. Kommunikasjonen blir nok enda mer intertekstuell, på den måten at man på for eksempel Facebook eller Twitter linke til en video, en tekst eller et bilde. Kanskje får det betydning også for hvordan romanskrivingen blir i framtida.

 

Det sosiale livet som foregår for eksempel på Facebook med utveksling av bilder og filmklipp, og der man både kan backe hverandre opp og rakke ned på hverandre på vegger og i kommentarfelt, får selvfølgelig noe å si for måten unge folk kommuniserer med hverandre. Jeg tror ikke nødvendigvis det fører til at folk blir sittende mer for seg selv med datamaskinene – snarere tror jeg at det blir enda lettere for folk å få kontakt med andr