— Språket er dønn interessant. Hvordan vi snakker sammen. Hvor forskjellig en meningsbærende setning kan formidles.
Det seier Eli Hovdenak, som er den første nye medlemmen i NBU i 2016.
— Da jeg i 2011 havnet på forfatterutdanningen ved NBI, gledet meg mest til å kunne gjenkjenne de andres tekster om de ble framført av en annen stemme. Noen forteller som en elv og noen som en piggdekksykkel. Mange stemmer får lite oppmerksomhet. Vi vet ikke om dem. I vår kommersielle verden blir noen så digre i oppmerksomhetens lys at mange andre havner i tussmørket.
Eli Hovdenak har laga to bildebøker.
— Øya og Jippi, hvor jeg forteller med både tekst og bilde.
— Kvifor valde du skrive for barn/ungdom?
— Jobben min er å lage bilder; tegning, maleri og tresnitt. På den tiden jeg ble utdannet, var det litt lugubert å lage «litterære bilder». Nå for tiden er «narrativ kunst» helt akseptabelt. Bildene mine gjengir ofte en undring over det å være til. Det er jo ikke bare barn som undrer seg over og kanskje frykter den verdenen vi har havnet i. Jeg ser ikke for meg en aldersbestemt mottaker når jeg lager bilder eller skriver. Bildebøker henvender seg til både den voksne som leser/ formidler og til barnet som ser og hører boka.
— Kvifor ville du bli forfattar?
— Jeg har alltid tittel på bildene mine. For å utvide fortellingen i bildet. Så begynte jeg å skrive dikt og kortprosa. Jeg trodde at det å lage en bildebok bare var en smule mer slitsomt enn å lage ett bilde med tittel. Men det er noe ganske annet. Bildeboken er et sammensatt uttrykk. Med utrolige muligheter. Den kan leses med bestefarstemme eller barnestemme, forlengs og baklengs, opp ned, med utdypinger og avsporinger. Det er interessant og vanskelig fortelle i ord og bilde samtidig. Jeg liker å lage bilder i teksten også. Hva forteller teksten? Hva forteller bildene?
— Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
Jeg har alltid med en tegnebok i veska. I den tegner jeg noe jeg ser, noe jeg husker og idéer til bilder og bøker. Og jeg noterer; hva jeg bør lese, hva noen sa, egne dype tanker. Et lite kamera er også med i veska. Det lagrer visuelle inntrykk; lys, trær, sauer, flekker… På tur blir jeg ofte hengende etter mine turvenner, fjetret av en interessant flekk som må fotograferes. Mange ganger.
— Kva forventningar har du til NBU?
— Jeg håper å få mer kunnskap om det å skrive, om de andre skrivende, om bokbransjen. Og få en tilhørighet og støtte i videre arbeid.