I år har Det litterære rådet i NBU nominert heile fire bøker til årets beste debutant for bokåret 2016.

Dei nominerte til Trollkrittet for 2016 er:

Iben Akerlie «Lars er LOL» – Aschehoug

Anders N. Kvammen «Ungdomsskolen» – No comprendo press

Kathrine Nedrejord «Hvem er jeg når du blir borte?» – Aschehoug

Gudrun Skretting «Anton og andre uhell» – Aschehoug

Grunngjevingane finn de litt lenger nede i teksten.

Rådet består av seks medlemmer i NBU som les alle bøkene som kjem ut. Alle seks er sjølv forfattarar, eitt medlem er i tillegg illustratør. Nynorsk og bokmål er likt representert i rådet. Rådet har blant anna som oppgåve å ta inn nye medlemmer i foreininga, og å dele ut både Statens, og NBUs stipend for barne- og ungdomsbokforfattarar.

Ei av dei finaste oppgåvene er å dele ut debutantprisen. Kvart år les rådet alle debutantar med eit ekstra skarpt blikk, med tanke på Trollkrittet. Og 2016 hadde mange debutantar, i veldig ulike sjangrar.

Når rådet nominerer så tenkjer dei ikkje på kjønnskvotering, sjangervariasjon, målgrupper, forlagstilhøyrigheit eller andre forstyrrande faktorar. Bøkene blir grundig lesne, og dei lesaropplevingane som på eit eller anna nivå gjer inntrykk blir diskutert i månadsvis. Det er alltid mange kandidatar innom nomineringslista, men til slutt så klarer rådet å samlast, og mange blir til fire, som til slutt blir til ein vinnar.

Prisen har blitt delt ut sidan 2010, og dei tidlegare vinnarane er:

2010 Cecilie Treimo for «Løpe baklengs» 2011 Jan Henrik Nielsen for «Høsten» 2012 Nina Vogt-Østli for «Min tid kommer» 2013 Håkon Øvreås for «Brune» 2014 Kaia Dahle Nyhus for «Vil du høre en hemmelighet ?» 2015 Kjartan Hjulstad for «Minnesota og støvet»

 NBUs litterære råd har det ikkje travelt med å dele ut prisen før julerushet i bokhandelen. Dei ventar til året er ferdig, og til alle bøkene er nøye vurdert. Diskusjonen pågår heilt fram til den endelege avgjerdsla blir tatt i slutten av januar.

Vinnaren blir offentleggjort på NBUs årsmøte 1. april 2017.

 

Grunngjevinga for dei fire nominerte for 2016:

Anton og andre uhell  av Gudrun Skretting

Anton får vite at han blei til ved eit uhell, og byrjar å filosofere rundt dette. Mamma blei påkøyrt i eit anna uhell, og far er einsleg oppdragar. Anton er liten, seint utvikla og har pipete stemme. Han føler seg generelt som eit einste stort uhell. I tillegg er far altfor trist, synest Anton. Han bestemmer seg for å finne ei dame til far, noko som set i gang ein kjedereaksjon av pinlege og ekstremt humoristiske situasjonar.

Saman med bestevenen Ine heng dei opp ei kontaktannonse på butikken, og det tikkar inn med tekstmeldingar frå einslege kvinner. Problemet er korleis fortelje dette til far, og korleis få far til å tru at desse kvinnene ikkje er kundar til hyttetoalettfirmaet hans.

Ja, det er litt toaletthumor her, men det funkar. Det same med den heilt enormt pinlege seksualundervisninga på skulen, der Anton skal halde presentasjon om prevensjon. Stakkars gut.

Du føler verkeleg med han. Du vil at det skal gå han vel. For den leikne humoren og den litt tafatte og pinglete Anton er umulig å ikkje bli sjarmert av. Og under pinlighetane ligg heile tida sårheten i vere utanfor og i det å prøve så godt du kan for dei du er glad i. Og det er ikkje vanskeleg å kjenne seg igjen, i alle fall ikkje for det litterære rådet!

Dette er i tillegg herleg godt skrive av debutant Gudrun Skretting. Dette er ei bok du ler høgt av.

 

Anders N. Kvammen: Ungdomsskolen

Aksel startar på ny ungdomsskule. Han er spent og nervøs. Sjølv om bestevennen også skal starte i same klasse, ligg det ei uro hos Aksel. Korleis skal dette gå? Og det går ikkje så bra. Aksel blir eit offer for klassens bølle og det hjelper heller ikkje at han blir svikta av bestekameraten.

Men før alt dette, teikner debutant Anders N. Kvammen fram ei flott scene med Aksel og syskenbarnet på fjelltur. Aksel ser opp til fetteren sin – og kvar ferie med han er eit stort høgdepunkt.

Difor blir det allereie trasige livet til Aksel på ungdomsskulen forverra når fetteren døyr i ei ulykke.

Hendinga fører han inn i ein depresjon og vi får ta del i møte med psykolog.

Historia er sterk og gjenkjenneleg. Kvammen teikner og skriv seg raskt gjennom dei tre åra på ungdomsskulen, desse åra som også har sine lyspunkt for hovudpersonen. Kvammen går ikkje så djupt inn i situasjonene og kjenslene, men stansar i staden opp med ordlause scener, som får lesaren til å stanse opp og tenke.

Streken er litt rufsete i stilen, detaljrik, der einskilde oppslag framstår som storslåtte og poetisk flotte.

Anders N. Kvammen sin teikneserieroman for ungdom imponerer både i stil og innhald.

 

Hvem er jeg når du blir borte? av Kathrine Nedrejord:

“Det er nok feil”, sier Henning. “Det er nok bare rykter. Folk snakker så mye dritt.”

   Jeg rister på hodet.

   “Det var læreren som sa det.”

   Henning stirrer i bakken nå.

   “Så han er … Michael er … han er død på ordentlig?”

“Ja”, svarer jeg.

   Henning svelger.

   “Hva skjedde?”spør han.

   Det er noe rart med stemmen hans.

Michael, en veldig stille gutt i klassen, er død. Det ryktes at han har begått selvmord.

Hendelsen skaper ringvirkninger og vennskapet mellom jeg-fortelleren Jenny og bestevennen Henning settes på prøve. Det virker som om Henning tar mer på vei enn andre og Jenny skjønner ikke hvorfor. Hva er det med ham, egentlig? Henning kjente da ikke Michael, han heller! Samtidig får Jenny full klaff med avstandsforelskelsen Julian. Hun prioriterer å være sammen med Julian og glemmer Henning litt. Han er jo uansett bare sur og merkelig for tida. Så forsvinner Henning. Ingen veit hvor han er. Hva har skjedd? Har han rømt? Han har vel ikke … ikke han også? Nå begynner det å brenne under føttene på Jenny. For kan det ha vært noe mellom Henning og Michael?

Kathrine Nedrejord har skrevet en pageturner med mye undertekst. Dialogene er tette og muntlige, og niendeklassingen Jenny er ei jente det går an å tro på. Også bipersonene framstår som hele mennesker med styrker og svakheter. Mange av dem har opplevd tap, men har gått videre og klart seg bra. Boka understreker at livet ikke er statisk, men at vi er i bevegelse og forandres i samspill med andre. Valgene vi tar, hva vi gjør og ikke gjør, hva vi sier og ikke sier til hverandre, kan ha stor betydning.

Dramaet utspiller seg i Kjøllefjord i Finnmark og Jennys nysgjerrige bestemor snakker både samisk og finsk. At handlingen er lagt til et ordentlig sted skaper ei troverdig ramme, og understreker hvordan landskap og natur også former hvem vi er.

Kathrine Nedrejord har sjøsamisk bakgrunn, hun har skrevet to romaner for voksne, bodd fire år i Paris og tatt en master i teaterstudier ved universitetet i Sorbonne. Nedrejord ble nominert til Ibsen-prisen 2016 for teksten til teaterstykket Brent jord. Hvem er jeg når du blir borte? er hennes debut som ungdomsbokforfatter. En sterk og tankevekkende debut.

 

Iben Akerli: Lars er LOL

Jeg er NØYTRAL. En posisjon jeg dessverre ikke skal få beholde så mye lenger, for det Janne sier nå snur opp ned på hele min lille verden (…):

 “Jo, Amanda, det har seg slik at om få dager så begynner det en ny gutt i klassen vår, og du er den første jeg informerer om dette. Han heter Lars, og er person som alle oss andre, men som kanskje trenger litt ekstra hjelp til å tilpasse seg miljøet og rutinene her på skolen.”

I stedet for å få en søt førsteklassing som fadderbarn,  sånn som de andre, får Amanda ansvaret for å følge opp jevnaldrende Lars, som har Downs syndrom. Det setter i gang en handlingsrekke som får ganske dramatiske, for ikke å si katastrofale følger for jeg-fortelleren Amanda. Hun, som mest av alt bare vil være ei helt vanlig, grei jente, roter det grusomt til for seg. Problemet er ikke Lars, som viser seg å være en litt sta og egentlig helt ok fyr, men Amanda selv, som lett blir flau, og ikke har nok ryggrad til å stå opp for Lars når det skrur seg til.

I stedet forråder hun ham på usleste vis. Sviket blir avslørt foran alle og det støter henne ut i det ytterste sosiale mørke. Så spørs det: Hva må til for at hun kan reise seg og se Lars og de andre i øynene igjen? Finnes det tilgivelse for svikeren?

Og hva med Adam som Amanda er forelsket i. Han er vel også tapt for henne nå?

Iben Akerlie har en historie hun vil fortelle, og hun skriver godt. Leseren får brukt hele følelsesregisteret, fra smil til tårer og tilbake igjen. Scenene hvor Lars er med er direkte lysende. Samspillet mellom Lars, Amanda og de andre i klassen er skildret så levende at det er som å se på film. Særlig Lars er fin, synes jeg. Ham tror jeg veldig på. Replikker og oppførsel er suverent på plass. Også scenene hjemme hos Lars, hvor Amanda føler seg fri fra de andres blikk og bare er seg selv i den glade leken med Lars og faren, er nydelige.

Idéen og intrigen er original, det er godt kommet på og fint gjennomført. Historien foregår her og nå, hovedpersonene tenker og handler som ungene rundt oss i 2017. Ikke minst er Amanda og venninnen Sari svært gjenkjennelige som to moderne og skoleflinke fjortisjenter. De er i det ene øyeblikket imponerende kloke og reflekterte, samtidig som Amanda i neste sekund kan miste hodet fullstendig. Fordi følelsene, og ikke minst skrekken for å stikke seg ut, trumfer all fornuft.

Iben Akerlie har levert en sterk debut som barnebokforfatter. Med henne er det en helt ny generasjon som tar ordet, også i bokform. Teksten er ikke feilfri, men mye annet fremstår som litt gammeldags og sidrumpa ved siden av denne boka. Kino neste?