Pressemelding
For bokåret 2018 er til sammen 24 forfattere, illustratører, oversettere og tegneserieskapere
nominert innenfor sju priskategorier: Litteraturprisen, Bildebokprisen, Fagbokprisen,
Debutantprisen, Tegneserieprisen, Illustrasjonsprisen og Oversetterprisen. Det vil denne gangen også bli delt ut en spesialpris som offentliggjøres under prisutdelingen.
Prisutdeling ved kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande
finner sted torsdag 14. mars 2019 kl. 13.00
i Nasjonalbibliotekets Store auditorium i Henrik Ibsens gate 110 (Solli plass), Oslo.
Arrangementet vil bli strømmet.
Norsk barnebokinstitutt administrerer jury og prisutdeling. Les mer om Kulturdepartementets priser.
LITTERATURPRISEN
Bjørn Ingvaldsen: Apollo, Gyldendal
Bestefar Georg forteller en fantastisk og utrolig historie til barnebarnet Georg. Fortellingen er fra bestefarens egen barndom på 60-tallet, og handler om to døve onkler som produserer verdens beste modelljernbaner. Med Georg som døvetolk og hjelper stjeler de hemmelige planer fra Forsvaret, blir innblandet i spionasje med sovjetrussere, hilser på statsministre, konger og presidenter, og har til og med en finger med i spillet når månelandingen går av stabelen. Alt er selvsagt topp hemmelig og kan aldri avsløres. Gjennom en mesterlig fortalt historie og et velkomponert og originalt plott, blir vi tatt med på et stadig mer utrolig, men likevel forbausende plausibelt hendelsesforløp, med et tydelig og festlig persongalleri. Bjørn Ingvaldsens stilsikre språk er preget av dialoger som skaper en muntlig letthet i teksten. Spenning og driv balanseres med humor og fabelaktige tekniske finurligheter. Mange referanser til historiske hendelser beriker fortellingen, og bidrar til at leseren sitter igjen med opplevelsen av at dette er en historie som er for god til ikke å være sann. En herlig røverhistorie og en hyllest til fantasien.
Ruth Lillegraven: Skogen den grøne, Samlaget
I Ruth Lillegravens andre diktsamling for barn tar eit ungt, namnlaust og litt usikkert eg lesaren i handa, og saman vandrar vi innover i skogen den grøne, bort frå foreldre, bort frå byliv og mas. Stien vi følgjer «…går inn/ i ei stillare/ mjukare/ verd». Rundt oss pulserer og lokkar naturen, og årstidene skiftar fargar og stemning. Dikta kan lesast av store og små. Heile tida er det barneblikket vi følgjer; tett på vegetasjon, dyr og insekt. Tekstane er handgripelege og verknadsfullt repeterande. Samtidig opnar dei for undring og refleksjon og for ei tankeflukt innover i den barnlege eventyrverda. Lauvet på bakken lyser som gullmyntar. Hare, frosk og ekorn lokkar oss vidare. Blikket følgjer strevet til mauren og sommarfuglens svev. Leikande poetisk og lett strekar teksten opp bilde på kvar side, til kvart vers. Dei abstraherte illustrasjonane til Mari Kanstad Johnsen diktar vidare på teksten med omriss av dyr og inderlege stemningar, eit oppslag for kvar årstid.
Liv Marit Weberg: Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge, Aschehoug
Weifa er ikke opptatt av å bli likt eller å være en del av fellesskapet. Venninnene påstår at hun er grenseløs, udemokratisk og en prinsippløs snylter. I hvert kapittel tar Weifa for seg påstandene, som hun enten bestrider eller bekrefter. Den tilsynelatende tilfeldige rekkefølgen viser seg å danne et kronologisk bilde av livet i den dysfunksjonelle gjengen. På tross av de“velmente” påstandene er det kanskje ikke Weifa som trenger hjelp? Hun forteller om å velge å stå utenfor, heller enn å tilpasse seg. Hun er både sårbar og arrogant, men også selvsikker og kompromissløs. Den kontrære fortellerstemmen er både sarkastisk og varm, med et autentisk og rått, men lettlest språk. Weifa tar et oppgjør med trender i tida, men uten å moralisere. Med sitt kritiske og syrlige skråblikk på falskheten rundt seg får hun oss ofte til å le. Som flere andre av årets utgivelser handler boka om utenforskap i venne- og skolemiljø, men skiller seg ut med språklig og komposisjonsmessig originalitet.
BILDEBOKPRISEN
Ingeborg Eliassen og Hilde Hodnefjeld (ill.): Du tror det ikke før du får se det, Cappelen Damm
Hvem lager de rare lydene på kjøkkenet? Ute presser den svarte natta seg mot kjøkkenvinduet, men hvem står utenfor og vil inn? Det får vi vite når siste oppslag er lest, og fortellingen begynner på nytt. Trekkspillformatet, en leporello, viser at bildeboka også kan være et skulpturelt objekt. Formen speiler fortellinga, som fra venstre mot høyre utgjør en sammenhengende lang kjøkkenbenk og drives fremover av setninga «Men det er ikke det verste…». Eliassens rim er lekne og absurde. Enkle versepar med lik utgang, og sprelsk fantasi gir en tekst som peker utover den passelig rotete kjøkkenbenken. Et vellykket og tett samspill med Hodnefjelds frodige og detaljrike kjøkkeninteriør i digital collageteknikk, tilfører morsomme detaljer som utvider teksten. Baksida er et tre meter langt oppslag med mørkere fargebruk, helt uten tekst. Det er en befriende uhøytidelig lekenhet her. Fortellingen har ikke noe pedagogisk mål eller skjult agenda. Den er blott til lyst (eller grøss).
Synne Lea og Stian Hole (ill.): Du og jeg, Cappelen Damm
Bestefar og to barnebarn legger ut på en tur i robåten, der de på ulike vis bearbeider tanker om livets slutt. Hvert oppslag er en fortelling i seg selv, fulle av detaljer å utforske, ofte samlet rundt hovedmotivet. Energien mellom de tre i båten understøttes av samspillet mellom tekst og bilde. Holes fotocollage og surrealistiske, vakre oppslag møter Leas vemodige og poetiske tekst, der en ordlek blir et bærende motiv. Bestefarens trygghet og forsøk på å skape ro brytes mot det eldste barnets bekymring og frustrasjon og yngstemanns leik og energi. Minnene ligger under overflaten, og spenningen bygges sakte opp fra stille dønning til farlig hav, før ting faller til ro for en stund. I Leas tekst står stille hvisking og protesterende roping i kontrast til hverandre. Hole skaper motsetninger mellom oppslagene med hvit bakgrunn som fokuserer på personene, og de fargerike og fantastiske bakgrunnene som er fulle av fabeldyr. Dette forsterker den alvorlige tematikken i boka.
Ragnar Aalbu: Hakk o ve, Ena forlag
Bokas forteller er en hakkespett som har vondt i hodet. Det skyldes hakkingen, sier legen og gir pasienten beskjed om å slutte og hakke. Dette er utgangspunkt for en underfundig fortelling der hakkespetten og hans venn muldvarpen prøver å løse identitetskrisa som oppstår. Kan en hakkespett slutte å hakke? Det underliggende spørsmålet blir dermed hva som definerer en hakkespett. Naturlig nok behandler hakkespetten og muldvarpen dette eksistensielle spørsmålet ut fra to vidt forskjellige perspektiv – bokstavelig talt. Teksten er full av finurligheter, verbalt så vel som visuelt, med hint til andre kjente bildebokskikkelser, både egne og andres. Boka har stående høydeformat, rimeligvis, siden handlingen foregår både i høyden og på bakkenivå. Bildebokmediet utnyttes optimalt og bladvendingen danner sceneskift. Landskap, hus og karakterer er framstilt i Aalbus karakteristiske stil, med geometriske former, rør og sylindre, noe som samtidig gjenspeiles i teksten: «Hvorfor snakker du bare rør? roper Muldvarpen.» Boka er gjennomarbeidet til minste detalj, fra forsats til papirkvaliteten og de avrundede hjørnene som gjenspeiler bokas «hullete» tema. Dette er bildebokkunst med lag på lag av humor for store og små.
LES OM ALLE DE NOMINERTE HER