Den første boken til hennes satt langt inne – hun var livredd for å få avslag! Heldigvis sa forlaget ja, og i 2018 kom løveungeboken Dukketyven. Siden har Monia Nilsen skrevet og illustrert Heldiggrisen (2020). Hun har også illustrert og designet en rekke bøker for andre forfattere.

Monia Nilsen (f. 1973) er oppvokst i Bærum. Etter å ha jobbet som grafisk designer i England fulgte hun med kjæresten til Lisboa og ble der i 12 år. Nå er de tilbake i Bærum – og er blitt tre. Foto: Lill-Hege Klausen

Velkommen som nytt medlem i NBU! Hvorfor ville du bli forfatter?

Jeg tenker på meg selv som illustratør – en som skriver av og til. Det har alltid vært min hemmelige drøm å lage bildebøker. Da jeg nevnte det for redaktøren “min”, utfordret hun meg til å prøve å lage en løveungebok. Et overkommelig prosjekt, tenkte jeg: få sider, mange illustrasjoner og lite tekst. Men der tok jeg feil. Det var en stor utfordring å skrive en sammenhengende historie med bare 20 setninger! Heldigvis kan mye som ikke får plass i teksten, fortelles gjennom bildene. Det var altoppslukende å jobbe med både tekst og bilder – samtidig. Jeg sprang til jobb og hentet sent i barnehagen. Det var da jeg ble bitt av basillen.

Hva betydde bøker for deg da du selv var barn?

Søsteren min og jeg ble lest mye for som barn (Lindgren, Egner, Vestly mfl.), og vi var ofte innom biblioteket. Hver måned fikk vi en illustrert bok fra Donald Ducks bokklubb i posten, og det har nok vært med på å prege min tegnestil, tror jeg. Så fort jeg lærte å lese selv, pløyde jeg meg igjennom pappas barnebøker fra 50-tallet (Robinson Crusoe, David Crockett, Tarzan mfl.), før jeg klatret oppover i hyllene og oppdaget krim og spenningsromaner. Som småbarnsmamma har jeg mindre tid og overskudd til å lese, men jeg hører ofte på lydbok mens jeg tegner, og sluker bildebøkene sammen med femåringen.

Har du en rød tråd eller fellesnevner i bøkene dine?

Hm … Begge bøkene er inspirert av virkelige hendelser. Om det er en rød tråd å nøste videre på, vet jeg ikke, men hittil har det vært fint å ha et definert utgangspunkt å dikte ut fra. På et eller annet tidspunkt tar historien over og lever sitt eget liv.

Historiene springer ofte ut ifra noe jeg har lyst til å tegne – jeg ser dem for meg som en tegnefilm inne i hodet – så veien til bildebøker var ikke lang. Og om man skriver manus selv, har man en glimrende unnskyldning for å tegne akkurat det man vil

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

Det gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg oppdaget at alle helsestasjoner i Portugal har en stempelpute nedfelt i skranken. Den er der for at analfabeter skal kunne signere med et fingeravtrykk. Tenk så mye man går glipp av hvis man ikke kan lese og skrive i dagens samfunn! Derfor er det så viktig med tilgang på et godt utvalg av bøker for alle – og kanskje særlig for dem som står på startstreken og enda ikke har oppdaget lesegleden. (Hurra for folke- og skolebibliotekene – de gjør en fantastisk jobb!) Dette vil jeg gjerne være med å bidra til. Derfor er jeg stolt og glad over å få jobbe med barnebøker. De er livsviktige!

Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?

Vi er så heldige å ha både marka og Oslofjorden i nærheten. Å være ute og sammen med familie og venner gir meg påfyll, ro og godt humør. Ellers liker jeg å tegne og lage ting. Derfor samler jeg på alt mulig – dvs. «materialer med potensial” – til min manns fortvilelse. Jeg har alltid mange ideer og prosjekter på gang, men er kanskje ikke like flink til å avslutte alle sammen …

Hvilke forventninger har du til NBU?

Etter at vi flyttet, har jeg hatt hjemmekontor, og det kan til tider bli mye alenetid (i hvert fall var det sånn før korona) … Det kjennes trygt å ha en organisasjon i ryggen, og jeg har allerede kunnet nyte godt av gode råd fra NBU. Gleder meg til være en del av et miljø og å bli bedre kjent med andre forfattere!