For ungdomsromanen Ulvehunger (2021) ble Marte Mittet nominert til Kulturdepartementets debutantpris. I år kom Heiloen, som i likheten med debuten foregår under andre verdenskrig. Begge er blitt svært godt mottatt.

Marte Mittet (f. 1974) er oppvokst i Hommelvik og bor i Trondheim. Foto: Magne Mittet

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Jeg vokste opp i et hjem fullt av bøker med foreldre som leste for meg på kveldene. Siden ble jeg glad i å lese selv. Bøker var inngangsporten til andre liv og andre verdener. De kunne fungere både som realitetsorientering og virkelighetsflukt.

Da jeg var 10–12, år fikk jeg og broren min i oppgave å katalogisere alle bøkene våre. Dette har nok også vært med på å forme min holdning til bøker. Det fortalte meg at bøker har verdi og er noe man bør ta godt vare på. Uten den store tilgangen på bøker i oppveksten hadde jeg nok ikke endt opp som forfatter selv.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Jeg ville prøve å gi andre mennesker de følelsene jeg selv får når jeg leser ei bok. Jeg har hatt lyst til å bli forfatter så lenge jeg kan huske, men jeg trodde aldri jeg skulle greie å skrive ei hel bok. Jeg var derfor ganske så voksen før jeg våget meg på å starte.

Til å begynne med var jeg veldig selvbevisst og syntes det hele var litt flaut. Først da jeg bestemte meg for å skrive på engelsk, kom jeg ordentlig i gang. Da var det lettere å være litt dramatisk og bruke de store ordene. De første utkastene ble vel svulstige, men med tilbakemelding og konstruktiv kritikk på diverse skrivefora fikk jeg jekket meg litt ned. Det var likevel først da mannen min fikk overtalt meg til å oversette et av manusene til norsk, at det ble bok av det.

– Hvorfor valgte du å skrive for ungdom?

– Den første boka jeg begynte å skrive på, hadde en hovedperson som var forfatter. Etter noen kapitler fant jeg ut at jeg hadde mer lyst til å skrive boka hun skrev på – en fantasy. Og fantasy for voksne er ikke noe for meg, så da ble det ungdomsbok. Etterpå var det ingen vei tilbake.

Jeg skriver dessuten helst i førsteperson presens, og det passer fremdeles best i ungdomsgenren. Jeg liker det umiddelbare ved å la handlinga foregå i nåtid, og når du skriver i førsteperson, kan du komme skikkelig inn i hodet på hovedpersonen.

– Ser du noen rød tråd i bøkene dine?

– Bøkene mine har stort sett handling fra andre verdenskrig. Jeg har dyp respekt for mennesker som står opp for urett med fare for eget liv og helse. Dette har ført til at det er mye mørke i bøkene mine, men det er altså ikke brutaliteten som fascinerer meg, det er hvor mye enkelte kan tåle uten å miste seg selv. I første utkast har dessuten nesten alle historiene med en jugoslavisk krigsfange som heter Vuk.

– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

– Jeg syns det er trist at barn og unge leser stadig mindre. I fjor fikk jeg ei veldig hyggelig melding fra en ungdomsskoleelev som ikke var så glad i å lese. Hun sa at debutboka mi hadde gitt henne lyst til å lese mer. Jeg håper bøkene mine kan gi flere denne følelsen.

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Når jeg ikke skriver, liker jeg å bade, sommer som vinter. Og så er jeg fremdeles glad i å lese. Ellers er jeg veldig glad i mat, og har tidligere også likt å lage mat. Dette er noe jeg håper å finne tilbake til.

– Helt til slutt: Hvilke forventninger har du til NBU?

– Å skrive er en ensom jobb. I NBU ønsker jeg å finne et fellesskap. Jeg håper på å bli kjent med andre barne- og ungdomsbokforfattere gjennom dere. NBU jobber dessuten for å få barn og unge til å lese mer. Dette er noe jeg gjerne vil prøve å bidra til. Og så trenger vel alle arbeidere – hvis jeg kan kalle meg det – ei fagforening.