Mari Grydeland debuterte med voksenromanen Vi kan godt kysse i 2004, skrevet i samarbeid med Jan Zahl. Siden har hun skrevet både sakprosa om hunde- og kattemennesker og to barnebøker, Kys Mik (2021) og Kjæreste på pause (2022).

Mari Grydeland (f. 1976) er forfatter og journalist og jobber som litteraturkritiker i Aftenposten. Foto: Eigil Rasmussen-Korsager for Vigmostad & Bjørke

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Jeg var et av disse barna som slepte med seg tunge bæreposer hjem fra Deichman, i mitt tilfelle Deichmans avdeling Romsåssenteret i Oslo. Jeg var ganske altetende. Mye sakprosa om dyr og insekter. Men selvfølgelig også masse skjønnlitteratur. Alt fra Frøken Detektiv-bøkene til Jules Vernes En verdensomseiling under havet  til Tove Janssons Hvem skal trøste knøttet til Jørgen + Anne = sant av Vigdis Hjorth glupsket jeg i meg. 

– Hvorfor ville du bli forfatter?

Å skrive er det morsomste jeg vet, ved siden av å lese, selvsagt. Å få en bok til å «gå opp» er det samme som å løse sudoku, legge puslespill, løse påskekrimmen og være hobbypsykolog og clairvoyant på en gang. Hva er vel bedre enn det?  

Hvorfor valgte du å skrive for barn?

Som sagt var jeg lesehest som barn, og synes mange av de bøkene jeg elsket den gangen er knallbra den dag i dag. Men det var én ting jeg ikke fant, eller fant nok av, og det var bøker som handlet om homofil og bifil kjærlighet. Hadde jeg lest bøker som handlet spesielt om det siste, så hadde jeg nok vært mye mindre forvirra og ganske mye mer avslappa da jeg selv ble tenåring!   

– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?

– Jeg er en håpløs romantiker, noe boktitlene mine røper ganske greit. Så derfor er «kyssing» en slags klissete, rød, romantisk tråd i bøkene mine. Kyssing og klein kløning er to ting jeg synes er gøy å skrive om, og som jeg aldri fikk lest nok om da jeg selv var barn. 

– Hva er du opptatt av som forfatter?

Jeg er opptatt av at alle barn skal kunne finne «sine» bøker, og heier på mangfold i alle former. Som bifil føler jeg at akkurat den tematikken ligger mitt hjerte litt ekstra nær. Jeg skriver, og vil fortsette å skrive, om unge hovedpersoner og bifigurer som er bifile og homofile, uten at legningen deres er hovedfokuset i fortellingen. Jeg vil at det skal være en naturlig ting, selv om det dessverre fortsatt ikke er alle som synes det, selv ikke i Norge i dag.

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

Jeg jobber som kritiker i Aftenposten og er så heldig at jeg bruker nesten alle dager i livet mitt på det jeg elsker mest. Lese og skrive. Ellers elsker jeg å bade, gå tur i skogen, bake, gå på kino og på museum og å sove. For mange er dette kanskje helge- eller ferieting, men de er enda bedre i hverdagen! 

– Hvilke forventninger har du til NBU?

Barnebøker er like viktige som, om ikke på mange måter viktigere ennvoksenbøker. Men det gjenspeiles ikke akkurat i media, for eksempel, og svært få blir anmeldt. Derfor er jeg glad NBU tar de kampene som hjelper til med å løfte barnelitteraturen og oss forfatterne opp og fram, så vi kan fortsette å skrive!