Hun har gitt ut 15 bøker på ni år. Monika Steinholm (f.1983) liker å holde på med flere skriveprosjekt samtidig og hun drømmer om en gang å skrive en bildebok.
Monika Steinholm er født og oppvokst i Tromsø hvor hun bor sammen med mann, barn, hund og katt. Hun skriver bøker for både barn, ungdom og voksne. Hun debuterte i 2015 med ungdomsromanen «Fuck verden» på Vigmostad/Bjørke. Foto: Lars Åke Andersen
I fjor debuterte hun som voksenbokforfatter med en krimroman. Og hun har skrevet flere grøssere for barn og ungdom. Ettersom det er påske, krimens høytid, tenkte vi det var på tide å ta en prat med Monika om hennes skriverutiner.
Hvorfor skriver du, Monika Steinholm?
– Jeg skriver fordi jeg syns det er gøy. Det er så klart veldig fint når andre også liker det jeg skriver, men den dagen jeg bare skriver for andre, er det over. Det betyr så klart ikke at jeg sitter på en rosa sky og nynner og drikker te mens jeg skriver. Å skrive er hardt arbeid, og noen ganger er det forbaska kjedelig, og jeg blir lei og jeg blir sliten og jeg får lyst til å gi opp. Noen dager føles det så håpløst at jeg gråter en skvett. Da pleier jeg å spørre meg selv: Er det noe annet du har mer lyst til å jobbe med, og svaret er alltid nei. Og så sender jeg en tanke til Monika sju år som frydet seg hver gang vi fikk lov til å skrive i forfatterboka på skolen. Hun ville vært veldig stolt av jobben min.
Hva er din skriverutine?
– Jeg skriver nesten hver dag, og gjerne på flere enn ett prosjekt av gangen. Og når jeg ikke skriver, jobber alltid hjernen videre med et av prosjektene likevel. Plutselig kan jeg komme på en løsning mens jeg går tur med hunden eller bretter klær eller lager middag. Sånn sett kan man vel si at jeg jobber hele døgnet, hver eneste dag i året. Samtidig er jeg en som trenger frister for å skrive litt effektivt, så hvis ikke forlaget gir meg en tidsfrist, setter jeg en selv. Og så er jeg nødt til å formidle datoen til redaktøren. På den måten har jeg liksom forpliktet meg, og er nødt til å holde min del av avtalen.
Er du en plotter, eller skriver du uten plan?
– Jeg må ha en slags plan, men den er ikke alltid like detaljert, og jeg klarer sjeldent å holde meg slavisk til planen, men den må ligge der i bunnen.
Hva gjør du når du står fast?
– Da lar jeg det enten ligge litte grann og jobber med et annet prosjekt i mellomtiden, men som oftest lufter jeg problemene med en forfatterkollega. Det er utrolig hvor mye som kan løse seg av å snakke om teksten.
Har du en rød tråd i forfatterskapet?
– Tja. Jeg vet ikke helt. Jeg liker å skrive om de som står litt utafor, som har noe særegent med seg. Du kan kanskje si jeg har en forkjærlighet for karakterer som er litt «rare» på en eller annen måte, små quirks. Mennesker som føler seg små og ubetydelige, men som likevel er modige på sin egen måte. Ellers er jeg en rastløs sjel som har skrevet i flere forskjellige sjangre og for flere forskjellige målgrupper. Jeg liker å prøve nye ting.
Hvordan har det å være medlem av NBU hjulpet ditt forfatterskap?
– Jeg synes det er så fint! Det er et felleskap, og jeg har blitt kjent med mange nye kolleger. Jeg har ikke vært på så mange av årsmøtene, men de jeg har vært på har vært både lærerike, sosiale og morsomme. Og så er det fint å vite at man har en forening i ryggen. At man kan søke råd og hjelp hvis det skulle oppstå situasjoner som man ikke klarer å håndtere alene. De er bare en telefonsamtale eller en e-post unna.
Hvordan syns du forfattertilværelsen har endret seg siden du debuterte for ni år siden?
– Det har blitt mye vanskeligere å være synlig i media. Før kunne man forvente et par avisanmeldelser når boka kom ut, nå kan man ikke det lenger. Om det dukker opp én anmeldelse nå, er det kryss i taket og jubel nesten uansett utfall. Og så synes jeg forlagene har blitt mye mer salgsorienterte enn de var tidligere. Det er ikke lenger nok å skrive bra. Man må skrive noe som selger godt nok også for at de skal ville gi det ut.
Er det noen andre sjangere du har lyst til å prøve eller målgrupper du kunne tenke deg å skrive for?
– Jeg har veldig lyst til å gi ut en bildebok.
Er det én bok du er spesielt stolt over, eller av andre grunner du har lyst til å trekke fram?
– Jeg er veldig glad i «Vi var engang». Den kom ut og endte opp med å bli den mest usynlige boka jeg har gitt ut, tror jeg. Derfor har jeg et litt merkelig sårt forhold til den. Så hvis du har lyst til å lese om vennskap som har tatt slutt og som kanskje eller kanskje ikke kan repareres, om en sommerjobb med å passe kyr for en bonde som har vunnet i lotto og rømt til Syden, om et kjælelemmen og kjærester og idiotiske naturfagoppgaver (og onklene til Jens i «Nærmere kommer vi ikke») så kan du jo gi denne en sjanse.