Han er en av Norges mest produktive barne- og ungdomsbokforfattere, med 70 bøker i bibliografien, men Bjørn Ingvaldsen (f.1962) ligger ikke på latsiden av den grunn.
Hvorfor skriver du, Bjørn Ingevaldsen?
Det er det jeg holder på med. Jeg har skrevet hele livet og har hatt noen jobber hvor det å skrive var hovedbeskjeftigelsen. Så at det ble til historier og bøker var ganske naturlig. Det ligger alltid noen historier der i bakhodet som vil ut.
Hva er din skriverutine?
Litt forskjellig, etter hvor jeg er og gjør resten av dagen. Men når jeg har skriveperioder er alltid dagsmålet å skrive tusen ord. Da blir det bok, til slutt.
Er du en plotter, eller skriver du uten plan?
Ja. Tidligere arbeidet jeg en del med å sette opp en plan for kommende skriverier, men med erfaring har jeg gått bort fra å skrive mer enn stikkord og mindre notater og heller la teksten danse litt fram på egenhånd. Men jeg vet alltid hvordan ei bok skal både begynne og slutte.
Hva gjør du når du står fast?
Der har jeg heldigvis aldri vært.
Hvilke forfattere inspirerer deg?
Jeg har ikke noen bestemt forfatter som har inspirert meg, men var som ung leser veldig begeistret for bøker der gutter på min egen alder etterforsket fæle forbrytelser. Som voksen har jeg innsett at de var svært lite realistiske, men jeg slukte dem rått og drømte om selv å ha detektivbyrå på gutterommet og oppklare mysterier politiet sto maktesløse overfor. Men det var ikke så mange forbrytelser å etterforske heller, jeg tror det mest mystiske som skjedde i vårt nabolag var at katten til naboen ble borte. Og den dukket opp av seg selv etter noen dager, sammen med en hurv av nyfødte kattunger.
Har du en rød tråd i forfatterskapet?
Ikke gjennom hele, det har nok vært for springende til det. Men fra den første barne- og ungdomsboka mi har jeg vært opptatt av den lille familien og de som lever utenfor det vanlige A4-livet.
Hvordan har det å være medlem av NBU hjulpet ditt forfatterskap?
Det aller viktigste med NBU har nok vært alle jeg har blitt kjent med, alle folkene som holder på med det samme som jeg. Det er uvurderlig. Jeg har også, gjennom NBU, lært bokbransjen å kjenne og vet hvordan ting henger sammen og fungerer. Selv om vi skriver barne- og ungdomsbøker, er vi del av et større fellesskap, kulturlivet. Jeg har fått mye kjennskap til hvordan andre deler av den litterære bransjer tenker og arbeider, våre kolleger i andre organisasjoner har mye til felles med oss i NBU, samtidig som de kanskje også har helt andre problemer og utfordringer. Det gjelder både på skribentsiden og forleggersiden. Samtidig har det gitt en forståelse for den verdikjeden vi er en del av, fra en forfatter begynner å arbeide med en idé til en bibliotekar skal formidle boka, er det en lang vei og mange som skal involveres. Samtidig skal det også være en økonomi i dette, både kommersielt og kulturelt. Vi er en del av et stort felt, og vi er en del av kulturlivet. Forfattere, skuespillere, billedkunstnere, musikere, dramatikere, filmskapere, journalister, forlagsansatte og bibliotekarer. Vi er en del av en helhet og det å få kunnskap om hvordan dette fungerer har vært viktig for meg.
Hvordan syns du forfattertilværelsen har endret seg siden du debuterte for 30 år siden?
Mye av det praktiske er annerledes, før gikk det i bunker av papir sendt i posten og blyantstreker i manus. Nå er den ferdige boka det første jeg ser av den på papir, resten foregår digitalt. Samtidig har også bransjen endret seg mye, det blir stadig vanskeligere å nå ut med ei tradisjonell bok og de som skal produsere og selge bøker har en stadig mer krevende jobb. Men også formatet har blitt annerledes, det var skepsis til digitale bøker, det har vært skepsis til digitale utlån og til dels sterk motstand mot nye måter å presentere litteratur. Jeg var selv svært tvilende til at det skulle være noen økonomi i det for forfatterne, at bøker skulle komme som lydbøker i strømmetjenester. Der tok jeg grundig feil, for mange har det blitt en viktig inntektskilde. Man opplever i stadig større grad at forlagene hopper over papirutgaven og går rett på lydboka, ganske i tiden men også skremmende, det man før tenkte var skrevet for evigheten blir noe nokså flyktig.
Er det noen andre sjangere du har lyst til å prøve eller målgrupper du kunne tenke deg å skrive for?
Jeg har vært borti de sjangerne jeg har hatt noe å gjøre i, tror jeg, fra billedbøker til ungdomsromaner. Men jeg kunne nok tenkt meg å skrive flere dikt for barn.
Er det én bok du er spesielt stolt over, eller av andre grunner du har lyst til å trekke fram?
Jeg treffer relativt ofte på voksne som nevner serien jeg skrev om Elias og Bestemor, den begynte jeg på på 1990-tallet og tenker selv at mye av humoren er ganske utdatert. Men når lærere forteller at det var bøker de selv likte som barn og som de har presentert for utallige kull med skolebarn føler jeg meg litt stolt. Og veldig gammel.