Bjørn F. Rørvik (Foto: Aase Njøs ) har skrevet om månedens tema for mai 2018: Dyrisk.

Fortellinger med dyr som har menneskelige egenskaper er ikke noe nytt. Æsop, som i følge Store norske leksikon levde som slave på Samos for mer enn 2500 år siden, var unektelig tidlig ute, og siden den gang er vi mange som har holdt tradisjonen med dyrefortellinger levende.

Av: Bjørn F. Rørvik

Beatrix Potter kledde på kaniner, A. A. Milne skrev om Ole Brumm, som riktignok var et kosedyr, mens skotten Kenneth Grahame skrev Det suser i sivet, om Mold og Vann og Padda fra Paddeborg.

Amerikanerne flyttet dyra over på lerretet og fikk dem til å løpe litt fortere. Filmindustrien boblet over av små, morsomme tegnefilmer fra Disney, Warner Brothers og MGM. De lagde Mikke Mus og Donald Duck, Tom og Jerry, Per Ulv og Bippe Stankelbein, Hakke Hakkespett, Daffy og Snurre Sprett. Fra USA kom også Richard Scarry, med myldrebøkene om Travelby, hvor alle innbyggerne er dyr.

Her hjemme hadde vi selvfølgelig de gamle folkeeventyrene, med Reven som gjeter, Reveenka, Pannekaka og mange flere. Theodor Kittelsen spurte om dyrene har sjel? Thorbjørn Egner skrev om Hakkebakkeskogen, Kjell Aukrust ga oss Solan og Ludvig og Prøysen sang om Bolla Pinnsvin og Helene Harefrøken.

La oss stoppe litt ved Bolla Pinnsvin og Helene Harefrøken. Det er to gjenkjennelige typer. Alle har vel hatt minst én av hver av disse i klassen. Blir egenskapene deres lettere å se hvis det er dyreskikkelser? Blir alt tydeligere, fordi det blir enklere? Blir det dermed paradoksalt nok enklere å kjenne seg igjen i et dyr? Fordi et menneske, hvis det skal være troverdig, nødvendigvis må være mer sammensatt?
Og alltid eksisterer i en mye større sammenheng?

Hva om det var jentene Emma og Nicole, i stedet for dyreungene Bolla og Helene? Det hadde garantert blitt noe annet. Når man skriver om mennesker kommer automatisk alt det som er rundt med på kjøpet. Selveste virkeligheten, med familie, foreldre, jobb, bil, hus og det som hører til å være menneske. Er foreldrene skilt? Hvor er faren? Hva slags jobb har mor? Hvorfor GÅR Bolla til skolen? Er det ikke litt rart at hun ikke blir kjørt, sånn som de andre? Er det ikke noe som skurrer med at det er så få elever i klassen? Og hva skulle Nøtteliten gjort, hvis han var en ordentlig gutt? Det hadde ikke holdt å hoppe fra tre til tre.

Men dyrefortellingene stoppet ikke med Prøysens viser. Rune Belsvik har gitt oss de nydelige fortellingene fra Landet ved bekken, med Dustefjerten, Andungen og Berghøna. Ingvar Ambjørnsen har skrevet om Samson og Roberto. Selv har jeg skrevet tretten bøker om Reven og Grisungen. Anna Folkestad debuterte med boka Henrik And og lagde deretter tre bøker om pingvinene Unni og Gunni. Så har hun plutselig skrevet tre bøker om Bo og Besta, to helt vanlige folk. Hvorfor det, egentlig? Har hun lagt fuglene på hylla? Er det ikke «hot» med dyr lenger?

Og hva med Anna Fiske? Hun skriver også om både folk og dyr. Noen ganger folk, noen ganger dyr. Hva bestemmer om det skal være folk eller dyr, lurer jeg på. Er det noen grunn, eller bare blir det sånn? Kanskje det er noen temaer som passer bedre for dyr? Er det noe som IKKE passer for dyr?

Går det an å skrive ei ungdomsbok som dyrefortelling? Kanskje? Richard Adams skrev Flukten til Watership, en lang roman med nesten bare kaniner. Da må det vel være mulig å lage ei ungdomsbok også? Går det an å tenke seg Camilla Sandmos debutbok med ishockey og kunstløpjenter overført til et dyreunivers? Det er kanskje å dra det litt langt. Men hva med Grease eller Maja Lundes Battle?

Det er mye man kan gruble på. Hva ER det med oss som skriver om dyr, egentlig?
Er vi bare ekstra glad i dyr? Og hvordan velger vi dyr? Hvorfor har ingen skrevet om mink eller bever? Kanskje Trond Brænne har skrevet om bever, forresten. Når jeg tenker meg om, tror jeg faktisk han har hatt med mink også.

Men er dyra våre bare «funny animals»? Eller er det som det ble sunget i kjenningsmelodien til Æsops fabler på barne-tv en gang for lenge siden:
«Dyr er også mennesker, det er nettopp det de er. I fablenes bok!»

Bøker om dyr, de fleste i dyreunivers, dinner du her: Dyr.

Denne måneden får dere møte fire forfattere som skriver bøker om dyr i dyreunivers. Dei fire forfattarane er Camilla Kuhn, Ragnar Aalbu, Rune Belsvik og Randi Fuglehaug.

Bjørn F. Rørvik(f. 1964) er en norsk forfatter som har viet store deler av forfatterskapet sitt til å skrive om dyr – men han har også skrevet krim med frukt og grønt i helterollene. Bjørn F. Rørvik har sittet i NBUs litterære råd siden 2013.