Serielitteratur – det elskede stebarnet
Foto: Agnete Brun
På skolen fikk vi en dag høre fra læreren at bokseriene mange av oss satte så høyt, var annenrangs litteratur: Hardy-guttene, Frøken detektiv, Lykkebarna og Bobsey-barna – det var noe vi burde legge fra oss for heller å lese ”skikkelige bøker”. Vi ble også fortalt, som sant var, at det bak disse seriene satt et kobbel med forfattere som under et felles pseudonym skrev på samlebånd. Jeg hørte på læreren og kasserte de slitte bøkene sporenstreks. Men jeg skal innrømme at det var med en sår følelse i magen.
Av: Sigbjørn Mostue
Noen år senere oppdaget jeg westernbøkene om U.S. Marshall Morgan Kane under en snokerunde i broderens bokhylle. Alle de 83 titlene ble slukt, enkelte av dem opptil flere ganger. Da jeg på videregående ønsket å skrive særoppgave om serien, kikket norsklæreren på meg med et skrått blikk og stramme lepper. Neste dag overrakte hun meg et knippe avisartikler som dømte både forfatter Kjell Hallbing og Morgan Kane nord og ned.
Denne gangen hørte jeg ikke på læreren. Særoppgave ble det, og jeg tør påstå at jeg verken hadde blitt en ivrig bokleser, ei heller forfatter, om jeg ikke den gang hadde falt for Hallbings herjede, beintøffe revolvermann. For litteraturinteressen var for alvor blitt vekket, og jeg begynte å lese stadig mer.
I dag er i hvert fall disse former for serielitteratur blitt stuerent. Når det gjelder krim, er det nettopp serier folk (og forlag) synes å ville ha. En moderne versjon av Morgan Kane, Harry Hole, har i over et tiår toppet salgslistene i inn- og utland. Tom Egeland, Unni Lindell, Hans Olav Lahlum, Jørn Lier Horst – de skriver alle bokserier.
Også hos barn og ungdom står bøker som utgjør en serie sterkt, fra Pulverheksa til Harry Potter. Selvsagt gjør de det. Vi elsker serier, om det er på tv eller i bokform, om vi er gamle eller unge. Vi ønsker rett og slett mer av det vi synes er bra. Dessuten liker vi å følge personer over tid. Det er simpelthen et menneskelig trekk å sette et langt og godt bekjentskap høyere enn de mer flyktige. At det skal være mer litterært høyverdig å skrive kun én bok om en hovedperson, enn å skrive flere, er etter min mening en pussig idé. Seriens forløper må vel sies å være føljetongen, en kunstart for eksempel Charles Dickens tok til mesterlige høyder. Og ingen klager vel over at Hamsun skrev tre bøker om August?
Foto: Ellen Liland, NBU.
Det går selvsagt en grense der oppfinnsomheten kan ta slutt og forfatteren begynner å repetere seg selv. Her hadde læreren min på barneskolen helt klart et poeng – nest siste kapittel i Hardy-guttene og Frøken Detektiv hadde eksempelvis en lei tendens til å lokke med overskriften ”Fanget!”. På den annen side kan serier faktisk også bli bedre og bedre utover, slik tilfellet er med Morgan Kane, så her finnes ingen klar fasit.
Selv har jeg skrevet tre serier for barn og ungdom, riktignok begrenset til trilogier. Jeg har imidlertid aldri hatt som rettesnor idet jeg starter på et manus at dette skal bli mer enn en bok. Aldri. Det er bare blitt slik. Historiene har vist seg å inneholde mye mer enn det jeg i utgangspunktet trodde. Hovedpersonene har bedt meg innstendig om å fortsette, om å la dem bli del av nye eventyr. En gang hadde jeg riktignok tanke om å skrive en serie, men da ble det omvendt: Historien var ferdig etter én bok. Sånn kan det gå.
Denne måneden skal du få lese intervju med fire andre som også har skrevet serier, alle er forfattere med en leserskare som setter umåtelig stor pris på at de har skrevet mer enn en bok fra høyt verdsatte litterære univers.
For å finne en oversikt over nye bøker i serieformatet, klikk her: