Av Irene Marienborg, forfatter av småbarnsbøkene om Nora
Rett før påske arrangerte Foreningen !les en heldagskonferanse om Bokstart, et prosjekt utviklet i samarbeid med helsestasjoner og biblioteker for å fremme høytlesing for de yngste barna (0–3 år). Jeg var invitert dit for å fortelle om hvordan det er å skrive for de aller minste.
Hadde jeg visst det jeg lærte denne dagen, er det ikke sikkert jeg hadde turt å skrive barnebøker i det hele tatt. Jeg mener, jeg skjønner jo at bøkene mine om Nora blir lest. Men jeg har ikke vært klar over hvor lenge bøkene er med de små leserne, og hva det gjør med dem.
Visste du for eksempel at alt du leser for barna, havner i hjernens egen kompostbinge? At du faktisk er ditt eget barns personlige gartner? Hvis du sitter helt stille ved siden av et lite barnehode, kan du kanskje høre hvordan det bobler og gjærer der inne. Ordene og bildene i bøkene løser seg opp og blandes sammen til en næringsrik og livsviktig gjødsel.
Alt barna senere lærer, blir dusjet med denne supergjødselen, som gjør at ny lærdom fester seg bedre. Ved å lese for barna gjør du dem i bedre stand til å mestre livet. Og jo tidligere du begynner, jo bedre er det.
Hva forsker de på, de som forsker på effekten av tidlig lesning?
Barn som har blitt lest for fra de er små, har et bedre utviklet språk og større ordforråd, får vi vite på Bokstart-konferansen. Ifølge Frank Hakemulder, professor ved Utrecht University og professor II ved lesesenteret ved Universitet i Stavanger, har barn som har blitt lest for tidlig i livet lettere for å konsentrere seg og gjør det bedre i alle fag på skolen. De er mer empatiske, bedre lyttere og har lettere for å forstå andre.
Forskning viser også at de er tryggere enn barn som ikke har blitt lest for, har bedre selvfølelse og opplever bedre livskvalitet. De har i det hele tatt en bedre psykisk helse senere i livet. Barn som har blitt lest for, har dessuten en større utviklet evne til å tenke kritisk. Når de skal ta en avgjørelse, henter de informasjon fra flere kilder og sammenlikner, før de tar et valg. Dette må jo være noe av det viktigeste vi kan utruste ungene våre med!
Flere land er allerede godt i gang med å oppmuntre foreldre til å bli barnas personlige gartnere. Siden oppstarten av Bookstart i Birmingham, England i 1992 har mer enn 40 nasjoner verden over testet ut programmet, og mange har blitt inspirert til å starte opp liknende prosjekter, som Reach out og Read i USA, Bookstart – LeseForum i Italia, Reading Starter – Stiftung Lesen i Tyskland og The Art of Reading – Stichting Lezen i Nederland, for å nevne noen.
Programmet går ut på å dele ut gratis bøker og informasjonsmateriell om språkutvikling til små barn og deres foreldre. Målet er å gi alle barn en god start på livet ved å gjøre litteratur tilgjengelig, introdusere familiene til biblioteket og oppfordre foreldre til å lese høyt for barnet sitt. Det har vist seg at prosjekter som Bokstart har bedre sjanse for lykkes hvis de lesefremmende tiltakene tilpasses målgruppens bakgrunn, kultur og spesielle behov.
Hvordan skrive for små barn?
Til nå har jeg skrevet ni bøker i en småbarnsbokserie om en liten jente på tre år som heter Nora. Bøkene handler om små og store hendelser i hverdagen hennes, om familien og noen av vennene. Selv kaller jeg det virkelighetslitteratur for de minste som både de og voksne kan kjenne seg igjen i.
Jeg var helt grønn da jeg laget den første boka om Nora. Jeg hadde aldri skrevet noe før, men hadde en idé som forlaget hadde lyst til å lage en serie av. Kunne jeg tenke meg å gjøre karakteren yngre og skrive om historien så den passet til de aller yngste? Ja visst, sa jeg, og tenkte at dette blir lett.
Det var det ikke. Jeg skrev for lange setninger, og det var altfor mange av dem. Redaktøren min ønsket seg to linjer med tekst per side, og selv om hun lo godt av humoren min, kunne hun fortelle meg at den ikke ville bli forstått av målgruppen. Det eneste som funket, var Noras nye, unge alder. Hun kledde den godt, men historien var for komplisert. Jeg prøvde alle mulige vinklinger, men ingenting fungerte. Det var bedre å begynne på nytt.
På den tiden var det mange to–tre-åringer i min nære omkrets, og barnas hverdag med små og store dramaer ble fortalt i detalj rundt lunsjbord og over hagegjerdet der vi bor. Her var de jo, historiene, rett foran nesa på meg!
Sånn begynte de, alle fortellingene om Nora. Hver eneste bok er inspirert av en liten tass jeg kjenner. De voksne er med, men du trenger ikke se dem. Du skjønner hvordan de er, ut fra hva de sier og gjør. Det er barna det handler om, historiene er fortalt fra deres perspektiv.
Ødelagte paraplyer og smilefjes
Jeg får stort sett positive tilbakemeldinger på bøkene om Nora. Men det hender en historie eller en illustrasjon har satt griller i hodet på små lesere. I den første boka får Nora låne en paraply av pappa. Hun snur den opp ned og leker at den er en båt. Hun tar med seg alle kosedyrene i båten, og sammen seiler de ut på det store havet. Jeg har fått et par sms-er med bilder av ødelagte paraplyer, men heldigvis sender de et smilefjes også, og det har ikke kommet noen erstatningskrav (ennå).
Men man har et ansvar. Nora kan for eksempel ikke sette brettet i ovnen selv når hun baker – det er for farlig. I boka der Nora skal lære å tisse, hadde jeg opprinnelig tenkt at Noras bestevenn Filip skulle teipe masse kosedyr fast på doringen, slik at Nora skulle tørre å sitte på den. Men så tenkte redaktøren og jeg på alle kosedyrene som ville ende opp i doene til folk, så da ble det baderinger i stedet.
Jeg gleder meg til å skrive neste bok om Nora, og jeg er spent på om det jeg lærte på Bokstart-konferansen vil påvirke det jeg skriver. Vi fikk jo høre hvor viktig det er at også små barn får tilgang til litteratur av god kvalitet, det kan visst av og til være en utfordring. Og jeg ser det for meg, hvordan Nora-bøkene ligger og bobler i barnas kompostbinge. Man kan jo få prestasjonsangst av mindre!
Jeg kan ikke garantere noe, men jeg lover i hvert fall å gjøre alt jeg kan for at også Nora-bøkene skal bidra til å lage ekstra næringsrik supergjødsel!