Bildeboka Sitronlimonaden (2010), skrevet av Hilde Henriksen og illustrert av Helena Ohlsson, handler om en liten gutt som har flyttet til Norge fra Syria. Boka er blitt brukt av lærere og formidlere i samtaler om det å være flerkulturell, og utdrag fra boka har vært med i lesebøker for barneskolen. I fjor høst, nesten ti år etter at boka kom ut, ble den brått utgangspunkt for en opphetet debatt om rasisme, ytringsfrihet og sensur. Hva skjedde?

Av A. Audhild Solberg, styremedlem og nettredaktør i NBU

Det regner ute da Hilde Henriksen og hennes forlegger Svein Størksen i Magikon forlag møter meg i NBUs kontorer i Oslo. Gråværet kler temaet for samtalen. Selv om det er flere måneder siden «sitronlimonade-saken» eksploderte i media, er debattklimaet fremdeles kjølig.

Forfatter Hilde Henriksen og forlegger Svein Størksen. Foto: NBU

NBU har vært i kontakt med både Henriksen og Størksen i løpet av debatten, men har valgt å ikke uttale seg i saken. Medlemmene i NBU har ulike syn, og NBU skal ikke ha noen mening om hvem som har «rett».

Bakgrunnen for dette intervjuet er at NBU ønsker å høre om forfatterens motivasjon for å skrive Sitronlimonaden og om hennes erfaringer i etterkant. Forfattere skriver ikke bøker i et vakuum; vi behandler temaer litterært – indirekte eller mer åpenlyst. Noen ganger treffer en bok en nerve i samfunnet. Andre ganger, som i dette tilfellet, opplever noen den som krenkende.

Hva gjør vi som forfattere da? Og hva gjør det med litteraturen?

Boka ble utgitt i 2010 og er illustrert av svenske Helena Ohlsson.

Utgangspunktet
Hilde Henriksen jobbet med norskopplæring for voksne innvandrere da hun for ti år siden bestemte seg for å skrive Sitronlimonaden. Hun var opptatt av at barn og voksne som skulle lære norsk, skulle ha tilgang på bøker tilrettelagt for dem.

To år tidligere hadde hun skrevet dokumentarboka Dobbelt mamma – om å være mamma i et nytt land (Lettlest forlag, 2008) i samarbeid med Renate Grytnes. Her forteller tre kvinner med bakgrunn fra Somalia, Kosovo og Libanon om utfordringene ved å oppdra barn i spennet mellom to kulturer. Boka var støttet av Leser søker bok.

Nå så Henriksen behovet for en skjønnlitterær bok som skildret de samme utfordringene fra et barns synsvinkel: Hvordan er det å vokse opp i dette spennet?

– Jeg ville skildre en situasjon jeg kjente til etter å ha møtt mange mødre med barn med minoritetsbakgrunn, forteller hun. – Målgruppen var ikke bare barn med en slik bakgrunn. Tanken var også å bevisstgjøre majoritetsbefolkningen på hvordan det er å stå med bena i to kulturer.

Også denne gangen støttet Leser søker bok Henriksens bokprosjekt. Sitronlimonaden ble utgitt på Magikon forlag og er beskrevet slik av forlaget:

Nasir og Mamma har flyttet fra Syria til Norge. Nasir elsker Mamma, men synes hun burde bli litt mer norsk. Og når hun sier at de skal reise til Syria i sommerferien, vil Nasir heller være i Norge for å spille fotball med kameratene. Men reisen blir en åpenbaring for ham. Han blir stolt og glad over bakgrunnen sin i stedet for å være redd for å skille seg ut.

Denne boka handler om at det kan være vanskelig å tilhøre to kulturer samtidig. Men den handler også om foreldrekjærlighet og gode venner. Derfor kan den passe for alle, uavhengig av etnisk tilhørighet.

Les hele bildeboka her (det tar bare noen minutter)

– Fortellingen om Nasir og moren fikk en klassisk oppbygging, sier Hilde Henriksen. – Harmoni først, deretter et par konfliktscener og så harmoni igjen. Man trenger jo en konflikt for å oppnå harmoni.

I flere år ble Sitronlimonaden brukt av lærere og formidlere som utgangspunkt for samtaler med barn om ulike kulturer. I tillegg var som nevnt utdrag fra boka med i to lesebøker for 2. og 4. trinn utgitt av Cappelen Damm og Aschehoug.

– Jeg ble kjempeglad da de tok med utdragene, sier Henriksen. – Da fikk enda flere lest om utfordringene til tokulturelle.

Reaksjoner
Men det var nettopp disse utdragene som utløste debatten i fjor høst. Flere foreldre med minoritetsbakgrunn hadde lest utdragene i lesebøkene til barna samt bildeboka og reagerte på måten den syriske moren blir framstilt på. De mente bl.a. at hun var stereotypisk skildret fordi hun er hjemmeværende. Det kom også reaksjoner på at Nasir kaller moren «dumme mamma» fordi hun er annerledes enn mødrene til kameratene (hun går med hijab, sender med ham sitronlimonade på skolen, det lukter krydder i oppgangen).

Foreldrene kontaktet samfunnsdebattant og lege Mina Adampour, som igjen kontaktet Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og ba om en vurdering. «Formidlingen trenger ikke være rasistisk ment», skrev Adampour, «men de skriftlige observasjonene skrevet av Henriksen er klart rasistiske.» Hun ba også om «at barn skal slippe å bli utsatt for denne typen retorikk, uansett hvor velment den er».

Det var Magikon forlag som var satt på kopi i henvendelsen til LDO, ikke Cappelen Damm og Aschehoug, og det kunne synes som om Adampour ba om en vurdering av Sitronlimonaden i sin helhet. Hun hevdet imidlertid i ettertid at hun kun ønsket en vurdering av utdrag fra bildeboka.

Dermed var debatten i gang. Sensur, ytringsfrihet, knebling og overtramp var bare noen av ordene som ble brukt. I et innlegg i Klassekampen 20. september forsvarte Hilde Henriksen boka slik:

Jeg mener det er feil å oppfatte en bok som rasistisk eller diskriminerende fordi en eller flere av personene i boka kommer med utsagn som kan oppfattes slik. Det gjør det også vanskelig å lage en fortelling hvor mange kommer til orde. Hvis jeg vil skrive en skjønnlitterær tekst som handler om et barn som misliker at foreldrene av miljøgrunner lever et lav-forbruks-liv, må jeg beskrive hva barnet sier og tenker. Antakelig vil jeg skrive at barnet mener at foreldrene er dumme og skulle ønske at de var rike og mer lik andre foreldre. Jeg lar barnet si ting som jeg selv ikke mener. Det betyr ikke at jeg som forfatter er mot lav-forbruk eller diskriminerer fattige.

Se Norsk barnebokinstitutts oversikt over innleggene til de andre aktørene i debatten

Situasjonen i dag
Hilde Henriksen fikk støtte fra bl.a. Dag Larsen i Norsk PEN, en organisasjon som fremmer litteratur og ytringsfrihet. Også mange lesere med minoritetsbakgrunn uttalte at de ikke opplevde boka som rasistisk, snarere tvert imot.

Men Henriksen ble også stemplet som rasist av flere meningsmotstandere. Hun er nå delvis sykmeldt fra jobben som norsklærer for voksne innvandrere, og opplever at tidligere elever snur seg bort når de møter henne på gata hjemme i Tønsberg.

Hilde Henriksen. Foto: NBU

– Det er vanskelig å være lærer for nettopp voksne innvandrere når det hevdes at jeg har skrevet en rasistisk barnebok, er imot hijab og snakker ned syriske mødre, sier hun.

– Hvordan er det som forfatter å havne i en slik situasjon?

– Det har vært helt forferdelig. Jeg er ikke vant til å være i media og har vært utrolig lei meg. Nå er jeg mest sint. Mange av kritikerne diskuterer ikke sak, de går rett på meg som person.

– Tenker du nå at du kunne ha gjort noe annerledes da du skrev boka?

– Jeg synes ikke vi skal la være å skrive om hvordan barn faktisk har det. Sitronlimonaden skildrer en reell hverdag for mange barn med minoritetsbakgrunn.

– Det ligger ikke noe rasistisk i at Nasir i et gitt øyeblikk synes mamma er dum, det er bare et barns flyktige følelse, sier Svein Størksen i Magikon forlag. – Mange barn i den alderen vil jo gjerne være som alle andre. Nasir ser på moren sin med det han tror er vennenes blikk, identifiserer noen ytre forskjeller og blir litt flau over å framstå som annerledes. Ellers elsker han mamma og synes hun er den aller beste.

– Jeg tenker at moren til Nasir er en klok dame, sier Henriksen. – Det er den norske læreren hans som kommer dårligst ut i boka.

– De fleste forfattere vil mene at man i utgangspunktet kan skrive om hva som helst; man må ikke selv ha opplevd for eksempel overgrep eller mobbing for å legge synsvinkelen til et barn som blir utsatt for det. Men mange av innvendingene mot Sitronlimonaden handler om at du mangler troverdighet som forfatter nettopp fordi du ikke har minoritetsbakgrunn. Hva tenker du om det?

– Jeg er blitt latterliggjort og framstilt som en dum, hvit, middelaldrende dame som ikke har peiling. Men jeg har vært norsklærer for asylsøkere og flyktninger i en årrekke, jeg har gjort grundig research. Jeg valgte å ta med elementer som både barn med minoritetsbakgrunn og barn med majoritetsbakgrunn kan kjenne igjen. Boka er ikke representativ for alle, men det trenger den heller ikke være for å bli godtatt eller ha verdi. Det er skummelt når andre skal diktere hvordan vi skriver skjønnlitteratur.

– Men dere endret jo faktisk noe som sto i den første utgaven av boka. «Den dumme hijaben til mamma» ble fjernet i neste opplag fordi dere fikk kommentarer om at lesere kunne reagere.

– Vi fikk tilbakemeldinger på at den for noen lesere var så provoserende at de ikke leste boka ferdig, sier Henriksen. – Vi ville jo at hele historien skulle bli lest, og derfor tok vi ut den setningen. Den ble ikke med i leseboka for 4. trinn av samme grunn.

– Å fjerne den ene setningen i boka var helt uproblematisk og endret lite ved bokas helhet, sier Størksen. – Setningen var selvfølgelig ikke et slags innlegg i den politiske hijab-debatten, men hvis den kunne mistolkes som det, var det like greit å ta den vekk.

Berøringsangst
Flere av aktørene i debatten har vært opptatt av ytringsfrihet og sensur. For Hilde Henriksen er kjernen i saken en annen.

– For meg handler dette om berøringsangst knyttet til utfordringene med integrering, sier hun. – Når Sitronlimonaden blir sett på som rasistisk, må vi få kritikerne i tale. Det er i ferd med å vokse fram et stort parallellsamfunn i Norge, noe jeg ikke tror er bra – det fører til utenforskap. Jeg vil at politikere og samfunnsvitere skal snakke om dette. Det bør undersøkes hvorfor denne hissige debatten oppstår og varer så lenge. Noen må komme til bunns i dette, finne ut hva som skjedde, og bruke funnene til å forbedre integreringen i Norge. Jeg ønsker at biblioteker, litteraturhus, litteraturfestivaler og voksenopplæringssentre skal få aktørene i tale. De som har kontakt med innvandrermiljøene, må snakke om hvorfor vi leser boka så forskjellig.

– Hvorfor leser vi den så forskjellig, tror du?

– Jeg tror kanskje det er mye hverdagsrasisme i Norge, og at de voldsomme reaksjonene på boka fra mange innvandrere kan skyldes dette? Men det kan også handle om forskjellige litterære tradisjoner, at man ser på litteratur for barn som moralsk/oppdragende eller realistisk/problemorientert. Man har noe med seg når man leser en bok, erfaringer og opplevelser som påvirker lesningen. Da får man ulike tolkninger. Og så kan det skyldes en feiloversettelse av det norske uttrykket «dumme mamma». Jeg er blitt beskyldt for å snakke ned syriske mødre som uintelligente. Men jeg er antirasist og jeg respekterer dem, noen har gått gjennom Europa med barna sine, jeg har vært læreren deres. Jeg har skrevet to tilrettelagte bøker for barn og voksne med minoritetsbakgrunn. Hvorfor skulle jeg gjøre det hvis jeg ikke brydde meg?

– Jeg tror forfattere kan bli påvirket av slike voldsomme reaksjoner og debatter, sier Svein Størksen. – Rommet for hva man «får lov til» å skrive om, skrumper inn. En som skriver fortellinger med forankring i sin egen kulturelle bakgrunn vil automatisk oppnå større troverdighet, men det betyr ikke at man må begrense seg til kun å skrive fra ens egen referanseramme. Det ligger i skjønnlitteraturens natur at forfatteren forestiller seg personer og situasjoner. Det gjelder ikke bare etnisitet, men også alle andre aspekter, som kjønn, alder, legning, historisk ramme osv. Det viktigste er uansett at bøkene blir bra.

Svein Størksen. Foto: NBU

– Hva med Magikon forlag, vil dere utgi en lignende bok igjen?

– Jeg er åpen for å anta alle slags bokprosjekter, uavhengig av forfatterens etnisitet, men vi kommer nok til å tenke oss godt om, sier Størksen. – Jeg ønsker jo ikke å støte eller skape trøbbel for noen, og Magikon har begrensede ressurser. Det kan lett bli en belastning når man må bruke mye tid på å forsvare bøker mot anklager basert på misforståelser. Saklig kritikk er selvfølgelig helt greit, det kan være et utgangspunkt for interessante diskusjoner. Det uakseptable er de som vil misforstå fordi det passer deres politiske agenda.

– Hvem er «de»?

– I dette tilfellet aktivister som så en mulighet til å innpasse Sitronlimonaden i den rasismen som dessverre finnes i Norge i dag, og med det få ammunisjon til sin egen kamp. Jeg opplever det også som svært ubehagelig at debatten rundt boka er blitt brukt i rasistisk sammenheng. Det er en helt absurd situasjon.

Veien videre
– Hva tar dere med dere fra denne debatten?

– Jeg er interessert i dialog, sier Hilde Henriksen. – Jeg ønsker meg nyanserte samtaler med de som opplever boka krenkende. Vi trenger den flerstemmige samtalen om de ulike lesningene av denne boka.[i] Min motivasjon har vært integrering, men det har gått skikkelig dårlig i denne saken. Det er blitt polarisering i stedet. Jeg har så langt fått én invitasjon til å delta i en panelsamtale om boka, på Litteraturhuset i Trondheim, og det ble en god opplevelse.[ii]

– Vi må alle prøve å møte hverandre med respekt og vilje til forståelse, sier Svein Størksen. – Da tror jeg mange misforståelser kunne vært unngått. Det gjelder både i møte med litteratur og med mennesker. Kanskje er ikke en bok rasistisk hvis man leser hele og tenker seg om, kanskje kan man møte mennesker med minoritetsbakgrunn med vennlighet i stedet for skepsis.

Vi har snakket sammen i flere timer, det begynner å mørkne utenfor NBUs kontorer. Hilde Henriksen skal snart ta toget hjem til Tønsberg.

– Helt til slutt, hva vil du si til andre forfattere som vurderer å skrive om et barn med minoritetsbakgrunn?

– Skriv! sier hun. – Disse barna trenger lettlest litteratur, og de trenger litteratur som skildrer hverdagen deres. Ikke unngå noe, skriv om ting sånn som de er. Disse bøkene trengs, og vi MÅ ta debatten. Selv kommer jeg aldri til å røre dette temaet igjen, det orker jeg ikke. Men hvis Sitronlimonaden kan være en katalysator, hvis den kan føre til at vi kommer lenger i arbeidet med integrering i Norge, hvis debatten kan vris til å bli konstruktiv og saklig, hvis det kommer flere relevante allalder-bildebøker for minoritetsspråklige, da har det på et vis vært verdt det.

 

Noter
[i] Se f.eks. Lene Anundsen: «Litterær friksjon. Resepsjonsanalyse av seks syriske leseres møte med bildeboka  Sitronlimonaden» i Norsk litterær årbok 2018, s. 284–311.

[ii]Panelsamtalen på Litteraturhuset i Trondheim ble tatt opp og kan høres her.