NBUtipset.no har fokus på sakprosa også kalt faktabøker i juni 2018 . Det blir intervju med i alt fire forfattere som har både bred og lang erfaring med å skrive og å illustrere sakprosa.  Lena Lindahl er andre forfatter ut:

Forfatterportrett: Linnea Lindahl Moberg

Navn: Lena Lindahl

Født: 27. april 1971 i Bodø.

Alder for forfatterdebut: 41

Årets bok/bøker: Jenta i veggen. I skjul for nazistene

Fem kjappe:

 Møtet med en leser/tilbakemeldingen jeg aldri glemmer …

En mor og ei litt sjenert datter på 18 jeg møtte på et bokbad for Jenta i veggen: «Hun leser aldri bøker, men denne…», sa moren, og jenta trådte noen skritt nærmere. «Jeg brukte bare ei uke!», sa hun stolt.

Akkurat nå leser jeg …

Research til neste bok, men også – endelig, vil jeg si – Haren med øyne av rav av Edmund de Waal.

Boken som forandret livet mitt …

Jeg var kanskje tre år, og fikk boka Lupinella av Binette Schroeder. Jeg vet ikke helt om den forandret livet mitt, men den åpnet en spennende verden. Den var så vakker og skummel, og fikk meg til å ta et fantasiunivers på alvor. Jeg trodde på at slike rare steder fantes, og det liker fantasien min fremdeles veldig godt.

Den boken jeg ønsker det var jeg som hadde skrevet …

Den fantastiske Mikkel Rev av Roald Dahl.

 Boken jeg gjerne gir i gave …

Tove Janssons Sommerboken passer fint nå!

 

Foto: Linnea Lindahl Moberg

 – Du har tidligere skrevet skjønnlitterære bøker inspirert av historier fra virkeligheten, blant annet Musefangeren i Downing Street og Biene i New York, hva var det som gjorde at historien om Betzy Rosenberg ble en sakprosabok og ikke en roman basert på virkelige hendelser?

Betzy Rosenberg var jo en virkelig person, og hun har fremdeles familie i både inn- og utland. Jeg ville ikke dikte rundt noe som ikke er mitt. Historien hennes er både vond og spesiell. Jeg dramatiserer hendelser ut fra fakta. En skjønnlitterær roman ville bryte sannhetskontrakten med leseren. Akkurat denne boka står desto sterkere dersom leseren kan tenke at «dette har faktisk hendt».

 – Hvordan kom du over historien om Betzy Rosenberg?

Jeg leste en artikkel som stod i Adresseavisen i den 15. mai 1945. Den var ikke så stor, og stod på side tre. «Jødepike holdt seg skjult i hytte på Byneset i 2 ½ år!», var tittelen. Tror du jeg ble nysgjerrig?

 – Hvor lang tid brukte du på boka?

Jeg brukte vel drøye tre år. Det ble ikke tid til særlig annet enn den, så det var ei intens tid.

– Hva var din største utfordring i arbeidet med boka?

Å ikke gi opp. Til tider var kildetilfanget magert, og jeg stanget i noen vegger. Jeg skulle lete etter en jødisk person som ikke var blitt arrestert, og dermed ikke hadde noen egen mappe hos Riksarkivet. Hun lever ikke lenger, har ingen etterkommere og få slektninger. Hun var dessuten nokså asosial. Men jeg fant små spor her og der, som igjen ledet til flere og flere puslespillbiter. Det ga meg heldigvis pågangsmot og lyst til å finne «hele bildet».

 – Boka forteller ikke bare om Betzy, men også om andre verdenskrig i Norge og om Hitlers Nazi-Tyskland. Hvorfor bestemte du deg for å la historien favne om så mye?

Jeg snakket med flere historikere underveis. En av dem fortalte at han hadde formidlet krigshistorie til norsk ungdom som knapt visste forskjellen på napoleonskrigene og annen verdenskrig. Jeg tenkte at det ikke nødvendigvis er ungdommens feil.

For at den norske holocausthistorien skulle forstås ordentlig, ville jeg sette den inn i en større sammenheng som ga overblikk og innsikt. For å forstå Betzys situasjon, trengte jeg et historisk riktig bakteppe. Fortellingen om Betzy ble dermed motoren som drev leseren gjennom fakta om krigen.

 – Uten å røpe for mye så kan vi si at det finnes en kjærlighetshistorie i boken, og vi aner at det ligger mer under enn det du velger å videreformidle til leseren. Hvorfor tok du det valget? (Mange andre ville kanskje ha latt seg friste til å dele flere «juicy detaljer»?)

Det finnes dokumentasjon på forholdet mellom Betzy og redningsmannen, men noe av den blir nettopp for «juicy». Av respekt for dem det gjelder, synes jeg det holder med det jeg har skrevet. En kjærlighetshistorie kunne dessuten tatt for mye oppmerksomhet. Det var rett og slett ikke den historien jeg ville fortelle. Dessuten ville det heller ikke bli riktig å gjette seg til sterke hendelser. Jeg har tillatt meg å fargelegge enkelte scener, særlig om jeg har skaffet informasjon om for eksempel omgivelsene ut fra andre kilder og vet at situasjonen er svært sannsynlig. Men å dikte inn noe helt nytt, blir veldig feil for meg.

Det er viktig å fortelle Betzys historie, men har allmennheten rett til alle følelsene hennes?

 – Hvorfor er det viktig å fortelle Betzy Rosenberg sin historie til dagens barn og unge?

På den internasjonale holocaustdagen den 27. januar i år ble noen norske ungdommer intervjuet på tv. De sa de visste at holocaust hadde skjedd, men de hadde ikke forstått at det også skjedde i Norge. Men 773 norske jøder ble deportert herfra.

Ytre høyre vokser frem over hele Europa, også i Norge. Det er så viktig å kjenne sin historie. Ikke fordi jeg tror at den vil gjenta seg, men for å kjenne igjen samfunnsmekanismer som kan ligne hverandre da og nå.

Ofte er det enklest å bare være enig med siste taler. Ubehaget ved å gå motstrøms og si fra om noe man mener er galt, er krevende og kan stilne mange stemmer. Men det er skummelt å ikke ha egne meninger, og bare dilte etter. Slik kan totalitære tanker langsomt bli dagligdagse, dersom man beveger seg i eller rundt visse miljøer.

Kunnskap om og interesse for et tema, gir mot til å si fra.

 – Har arbeidet med boka forandret noe i deg som forfatter og menneske?

Som forfatter har den gjort meg mer utholdende. Som menneske enda mer bevisst at ingen avgrensede grupper er bedre eller verre enn andre. Det er jo mennesker vi er, alle sammen.

 – Hvordan har boka blitt mottatt av kritikere?

Helt fantastisk, rett og slett. Og det har ikke gått til hodet på meg, men til hjertet.

 –  Har du fått mulighet til å formidle boka til målgruppa? I så fall hvordan har de reagert på boka?

Ungdom har vært til stede på bokbad for både voksne og unge. Ei jente takket for at ungdom har fått «sin egen bok» om krigen og holocaust. Andre sa de var glade for at mye var dramatisert slik at det ikke bare er «tørre fakta som i skolebøkene».

 Et siste kosespørsmål:

– Hvilken norsk barne- og ungdomsbokforfatter har betydd mest for deg og ditt forfatterskap?

Er det lov å si Roald Dahl? Han fikk meg til å lese da jeg var lita, og til å skrive da jeg ble større. Jeg liker så godt at han ikke undervurderer hva leseren faktisk tåler av slemme voksne og daue gnagere.