NBUtipset.no har fokus på sakprosa også kalt faktabøker i juni 2018 . Det blir intervju med i alt fire forfattere som har både bred og lang erfaring med å skrive og å illustrere sakprosa.  Bjørn Ousland er tredje forfatter ut:

Fotot: Sissel Jarmund

Navn: Bjørn Ousland

Født: 1959 i Oslo, oppvokst på Nesodden

Alder for forfatterdebut: 47, men da hadde jeg skrevet forskjellige typer tegneseriemanus i mange år.

Årets bok/bøker: OPPOVER – Roald Amundsens spektakulære luftferder. (Den femte boka i Polarserien kommer på Cappelen Damm til høsten.)

Fem kjappe:

 Møtet med en leser/tilbakemeldingen jeg aldri glemmer …

Var i Flora med lesekampanje i vinter og tegnet og fortalte om polarbøkene. Hadde formidlet Amundsen gjennom Nordvestpassasjen for en 8. klasse.

Lærer (til litt skoletrøtt gutt): – Nå, ble du ikke inspirert til å lese bøker?

Elev: – Nei, jeg ble inspirert til å høre flere spennende historier.

Akkurat nå leser jeg …

Starter på Vernon Subutexav Virginie Despentes. Og så har jeg fått og lånt en bunke tegneseriealbum for å få visuell påfyll. Har blitt alt for lite lesing under innspurten (som har vart hele våren) med boka.

Boken som forandret livet mitt …

Den store Kittelsen-boka. At jeg fikk lov til å bla forsiktig i denne fra ung alder har nok hjulpet meg på veien til å ville tegne, fabulere og dikte selv.

Den boken jeg ønsker det var jeg som hadde skrevet …

Bokserien om Gubben og katten av Sven Nordquist.

Boken jeg gjerne gir i gave …

Sommerbokenav Tove Jansson.

 

Hva var det som gjorde at du skrev din første faktabok?

Jeg ble spurt av Kunnskapsforlaget om å lage Mitt første leksikon om sport. Da hadde jeg tidligere bidratt i en stor faktabok om Norge og laget sidene om Sørlandet for forlaget.

Hvordan var prosessen med den boka?

Jeg er ikke så veldig interessert i sport selv. Fant ut at det var grei jobb å lete fram informasjon som var skrevet alt og tegne mest mulig. I denne boka er halvparten av oppslagene myldretegninger, som jeg fant ut at jeg er ganske god til, og resten fylt opp av småtegninger med fun facts, regler og begreper. Teksten ble så kort og saklig som mulig. Fungerte utmerket, tror jeg.

Du har skrevet flere bøker om polfarere, hva er det med polfarere som er så spennende?

Polfarere er de store eventyrerne. De dro inn i isødet for å kartlegge nye områder og bringe ny kunnskap med hjem. De satte virkelig livet på spill og ekspedisjonene tok flere år. Det perfekte med polfarere, fra mitt ståsted, var at dette var det området hvor nordmenn utmerket seg. Nansen og Amundsen er våre største helter. De feide inn på banen og slo imperiemaktene som hadde brukt store ressurser og feilet. Det er både veldig spennende og mye å lære.

Du har en yngre bror, Børge Ousland, som har gjort mange polarekspedisjoner. er interessen for det polare en slags familiegreie?

Nei, det er egentlig helt tilfeldig. Det var Geir Kløver på Frammuseet som oppfordret meg til å lage noe for barn om polarheltene. Jeg begynte å lese meg opp på Fridtjof Nansen, og det tok et år før jeg forsto hvordan jeg kunne gjøre det.

Hvorfor er det viktig med faktabøker for barn og unge?

Fordi virkeligheten ofte er minst like spennende som det oppdiktede, og det gir en egen verdi å vite at dette har skjedd med virkelige mennesker. Samtidig som det er et element av dannelse i dette. Den oppvoksende slekt trenger å vite om hva som formet samfunnet vårt. God sakprosa gir mye ny kunnskap uten å virke belærende.

Hvordan får man sakprosa til å bli levende og gode historier?

Det skal ikke være teksttungt og akademisk. Jeg forteller mest mulig med bildene og fordeler teksten i små porsjoner over oppslagene. Jeg skal fortelle historien til virkelige personer, ikke ramse opp fakta. Både jeg og leserne må føle at dette er opplevd, at noe står på spill.

 Er det du eller forlagene som kommer på faktabokprosjektene dine?

Mitt leksikon om sport og Alt om ski var det forlagene som ba meg om å gjøre. Det gjelder også fjorårets faktivitetsbok; Din ekspedisjon med Nansen, men stort sett er det jeg som har ideen og tar initiativet.

Hva skal til for at du sier ja til et sakprosaprosjekt?

Sakprosabøkene mine tar så lang tid at jeg føler det minst må være et hvileår imellom hver utgivelse. Får jeg noen forespørsler om å illustrere andres tekst, er nok spesielt bøkene jeg har gjort med Jon Ewo som folk har bitt seg merke i. Selv om dette er spennende prosjekter av forfattere jeg gjerne vil samarbeide med, er det så mye jobb og så lite betalt at jeg er nødt til å si nei for ikke å bli utbrent. Forfatterne har da som regel fått støtte fra NFFO, men det ikke finnes tilsvarende støtte til illustratørene. Bokillustratørene får ikke tilgang på de vederlagsmidlene de har krav på; dette prøver jeg å gjenta så ofte jeg kan. Ingen kan leve av å illustrere fagbøker sånn situasjonen er.

Er det en fellesnevner for ditt skjønnlitterære- og ditt sakprosaforfatterskap?

Ja, jeg viser mest mulig med bildene og korter ned teksten til et minimum. Jeg tenker at jeg ikke trenger å utbrodere masse når jeg kan fortelle så mye med tegningene. Derfor må illustrasjonene også være veldig tydelige og jeg må være veldig bevisst på hvordan bildene leses. Jeg jobber utrolig mye med å komponere sidene og lar bildene bestemme rytmen i fortellingen. Med polarheltene mine, viser jeg hva de gjør, men prøver å ikke karakterisere dem. Lar heller leserne tolke personene ut fra handlingene.

Du illustrerer også, er det noen forskjell på å illustrer sakprosa og skjønnlitterære bøker?

Den store forskjellen er all researchen. Føler meg ofte mye mer bundet når jeg illustrerer sakprosa, at personene skal ligne og hver detalj må stemme. Dette gjør jo også at det tar mer tid. Men når jeg skriver selv, leter jeg fram all den informasjonen samtidig som jeg leser meg opp, og en del av historien preges av hva slags bildemateriell som finnes. Samme med museumsbesøk, som er uvurderlig både for skrive og tegnejobben. Derfor er det oftest lettere å illustrere egne tekster. Men jeg lengter alltid mot å lage skjønnlitteratur, bare bruke fantasien, når det går mot slutten av et stort sakprosaverk, som nå.

Hva gir det deg som forfatter å kunne veksle mellom sakprosa og skjønnlitteratur?

Det gir meg i hvert fall flere bein å stå på, og gjør at jeg ikke assosieres med en type bøker. Siden det er så mange detaljer som skal stemme i sakprosatekst og -illustrasjoner, er det lett å bli for pirkete og bundet. Må være ganske bevisst på å løse opp og fabulere også i sakprosa.

Har du et tips til forfatterkollegaer og andre som har lyst til å prøve seg i denne sjangeren?

Begynn å skrive og tegne og se om dette er en historie det er verdt å bruke masse tid på å formidle. Jeg tror egentlig ikke du vet om det vil fungere før du starter. Det jeg selv jobber mest med er nok å finne ut hva som er nødvendig å ha med. Må finne høydepunktene, men også det som binder dem sammen og gjør det til en levende historie.

Et siste kosespørsmål:

Hvilken norsk barne- og ungdomsbokforfatter har betydd mest for deg og ditt forfatterskap?

Svein Nyhus.

Les mer om Bjørn Ousland:

Store Norske Leksikon

Forfatterens hjemmeside.