– Dette er helt oppriktig min aller, aller største drøm, sa Neda Alaei da hun mottok Uprisen for debutromanen Dette er ikke oss for to år siden. Nå har hun skrevet enda en roman for ungdom og blitt medlem av NBU. Og ikke bare det: Hun er også nyvalgt varamedlem i NBUs litterære råd.

Neda Alaei (f. 1991) er oppvokst i Moss og bosatt i Oslo. Hun har skrevet to romaner for ungdom, Dette er ikke oss (2019) og Å fange luft (2021), begge utgitt på Gyldendal. Foto: Anja Regine Oddmarsdatter Schönhaug

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Alt! Er det lov å si? Det betydde faktisk alt. Jeg lærte meg tidlig å lese, og leste det jeg kom over – fra avisa som kom hver morgen, til voksenromanene som støvet ned i bokhyllene hjemme. Jeg var et kjent fjes på det lokale biblioteket, og rundet både barne- og ungdomshyllene ganske kjapt. Jeg hadde det ikke sånn kjempebra som verken barn eller ungdom, og bøker var min største virkelighetsflukt. Derfor betydde det faktisk alt.

– Hvorfor ville du selv bli forfatter?

– Som barn var jeg kreativ og eventyrlysten, og det ble allerede da produsert veldig mange dikt og eventyr og spøkelseshistorier. Som ungdom savnet jeg dog å lese bøkene som handlet om å ha det vanskelig. Jeg kan ikke huske å ha lest noen gode ungdomsbøker fra den tiden, bare oversatt litteratur fra USA om high school og overdramatiske hendelser verken jeg, eller noen andre jeg kjente, kunne kjenne seg igjen i. Jeg savnet å se meg selv i litteraturen: sår og følsom ungdom, med mye tanker og mange vonde opplevelser i bagasjen.

– Var det derfor du valgte å skrive for ungdom?

– Det var akkurat derfor jeg ønsket å skrive for ungdom, ja. Som ungdom syntes jeg alle voksne var teite, og jeg bestemte meg i 9. klasse for at jeg skulle bli ungdomsbokforfatter når jeg ble stor. Så ble jeg endelig voksen, utdannet meg til barnevernspedagog, og oppdaget at forfatterdrømmen var den samme som da jeg var ungdom selv.

– Finnes det en rød tråd i bøkene dine så langt?

– Jeg har jo bare skrevet to bøker, men er ganske sikker på at de som har lest begge vil si at det er klare fellesnevnere i forfatterskapet mitt hittil. Bøkene handler begge om ungdommer som strever på ulike vis, fortrinnsvis med foreldrene sine (som igjen strever med sitt), og med oppvekst, identitet og løsrivelse. Det er også det jeg skriver om nå mens jeg holder på med min tredje roman. En del av meg tenker at jeg også ”må” skrive om noe ”annet” en dag. Samtidig tenker jeg at det er dette jeg er best på.

– Er det noe annet du er opptatt av som forfatter?

– Jeg er opptatt av at ungdomsleserne mine skal se seg selv i bøkene mine, selv om de ikke nødvendigvis har opplevd akkurat det samme som hovedpersonene i bøkene har gjort. Samtidig ønsker jeg at ungdommer skal kunne utvide sitt perspektiv på mennesker og menneskeliv, å lære om andre. Å oppdage at ingen er bare det du kan se.

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Jeg leser, hører på musikk, går tur, ler og skravler med venner. Jeg ser en del serier også, selv om jeg egentlig ikke har tid til det. Dessuten er jeg er flaut glad i å spise ute. Forresten jobber jeg jo som miljøterapeut med ungdommer når jeg ikke skriver – det liker jeg også ganske godt.

– Helt til slutt: Hvilke forventninger har du til NBU?

– Hva enn forventninger jeg hadde til NBU, ble innfridd allerede før jeg ble medlem. NBU er en fagforening jeg aldri ville vært foruten, og som jeg ikke ante ville være så trygg og stødig da jeg først ble forfatter. Ikke bare er det en faglig møteplass, men også sosial. Det er så mange bra folk i denne bransjen, og vårt felles engasjement og lidenskap for barne- og ungdomslitteratur skinner igjennom hos alle.